Bilde: En bil fra Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) i Kabul. Foto: ICRC. (Under): Bernt G. Apeland, kommunikasjonsjef i Røde Kors. Foto: Olav A. Saltbones/Røde Kors. 

Når humanitær bistand politiseres, settes det også grenser for hvem som får hjelp. Militær, sivil og humanitær bistand er ikke det samme. En sammenblanding av disse rollene kan føre til mindre humanitær bistand i Afghanistan.

I forrige uke satte VG fokus på de militære, humanitære og sivile utfordringene i Afghanistan. Den danske forskeren Dalgaard-Nilsen uttalte at man ikke kan forvente at krigsherrer og andre lokale aktører i landet har en ideologi der de skiller mellom sivile og militære og at militære styrker derfor må påta seg humanitære oppgaver i områder der det er for farlig for sivile hjelpeorganisasjoner å operere. ”Vi må være realistiske” sa hun. Det er riktig at sikkerhetssituasjonen setter grenser for den humanitære innsatsen i Afghanistan. Men Dalgaard-Nilsens forslag setter også grenser for hvem som får hjelp.

Hvorfor er skillet mellom humanitære, sivile og militære oppgaver og aktører viktig? Når humanitær bistand politiseres, vil tilgangen til ofre på den ene eller andre siden av konflikten reduseres.

Vi risikerer også at mennesker i nød ikke våger å ta i mot hjelp i frykt for represalier. Folk som trenger hjelp og får det må ikke bli stemplet for å ta parti med den ene eller andre siden.

Røde Kors har tilgang
Det er i dag en væpnet konflikt i Afghanistan. I likhet med andre væpnede konflikter finnes det heller ikke i Afghanistan noen enkle løsninger. Partene i konflikten skal imidlertid respektere krigens regler slik disse blant annet er nedfelt i Genèvekonvensjonene. Dette må være utgangspunktet, ikke at man må regne med at disse reglene ikke respekteres slik Dalgaard-Nilsen gjør seg til talsperson for. 

Genèvekonvensjonene
I Afghanistan redder Genèvekonvensjonene liv blant annet ved at Røde Kors-bevegelsen får tilgang med humanitær hjelp til ofrene på ulike sider av den væpnede konflikten. Dette klarer vi fordi partene i konflikten langt på vei respekterer konvensjonenes bestemmelser om tilgang for nøytrale og uavhengige humanitære organisasjoner.

Genèvekonvensjonene handler ikke om ideologi, men om å avveie militær nødvendighet mot retten til beskyttelse for de som ikke deltar direkte i kamphandlingene. Selvfølgelig skjer det brudd på disse bestemmelsene, i Afghanistan som i andre konfliktområder.

I motsetning til Dalgard-Nilsen tror jeg imidlertid dette neppe skyldes ideologi, men blant annet kunnskapsløshet og den stadig økende sammenblandingen mellom militære, sivile og humanitære oppgaver.

Militære, sivile og humanitære aktører
De internasjonale aktørene i Afghanistan kan deles inn i tre ulike kategorier; militære, sivile og humanitære. Disse aktørene har forskjellige oppgaver: Militære styrker skal ivareta sikkerheten, sivile aktører bistår Karzai-regimet i gjennomoppbygningen av viktige samfunnsinstitusjoner som skoler, veier, broer osv., mens de humanitære aktørene skal dekke de grunnleggende humanitære behovene som finnes på begge sider av konflikten i Afghanistan. Den norske Afghanistan-debatten har til nå i stor grad dreid seg om forholdet mellom militære og sivile aktører, hvor humanitær innsats har vært omtalt som en del av den sivile. Dette er uheldig.

Mens militære og sivile aktører er i Afghanistan med et klart politisk mål, nemlig å støtte de afghanske myndighetene i gjenoppbygningen, arbeider de humanitære aktørene for å redde enkeltmenneskers liv, forebygge humanitære katastrofer og sikre menneskelig verdighet uavhengig av hvilken side man tilhører i konflikten.

Humanitært mandat
Røde Kors har ingen synspunkter på den militære tilstedeværelsen i Afghanistan. Vi tar heller ikke stilling til hvilket regime som er best egnet til å styre Afghanistan.

Vårt mandat er å gi humanitær bistand på begge sider av konflikten. Skal vi klare dette er vi avhengig av tilgang og dermed tillit. Tilgang til å gi beskyttelse og humanitær assistanse til ofre for væpnet konflikt – uavhengig av hvilken side i konflikten de står på. Tillit til at våre motiver aldri er andre enn humanitære. Røde Kors har både tillit hos partene og tilgang til ofrene.

Denne tilliten partene i Afghanistan har til Røde Kors er likevel ingen selvfølgelighet. Den er blitt opparbeidet gjennom lang tid. Selv om vi er enig med Dalgaard-Nilsen i at man er avhengig av folkets tillit for å kunne vinne konflikten i Afghanistan, mener vi ikke at en ytterligere sammenblanding av rollene til de internasjonale aktørene er løsningen. Tvert imot.

Skal situasjonen i Afghanistan bedres må de ulike aktørenes roller tydeliggjøres, og dette må følges opp i praksis. Til høsten vil regjeringen presentere sin humanitære strategi.

I vårt innspill til regjeringen har Røde Kors etterlyst et økt kunnskapsnivå om hvordan statene kan organisere operasjoner bedre for å gjøre rollene og grensene mellom aktørene tydeligere. En slik tydeliggjøring vil styrke den totale bistandsinnsatsen og bidra til en mer effektiv og bærekraftig ressursbruk, samtidig som den vil skape tillit som grunnlag for samarbeid mellom de ulike aktørene.