Det var med spenning og frykt jeg sammen med Vietnam Røde Kors kjørte til kystområdene nord i Vietnam for å møte syklonen Parma. Vi var forberedt på det værste og innstillt på store ødeleggelser på eiendommer, havner, veier og avlinger.

Skrevet av Jan-Egil Mosand, Nødhjelpskoordinator i Røde Rors

Det var gjennomført evakuering av befolkningen i utsatte områder. Min jobb er å lede den humanitære operasjon hjelpearbeidet som stormen Ketsana forårsaket. Over 220.000 hus er skadet og mange fattige familier har mistet alt de eier. De har også mistet årets avling av ris som skulle sikre mat til familer frem til neste innhøsting. Derfor er Vietnam igang med distribusjon av mat og rensing av forurenset vann. Den siste uken er det i tillegg pakket 5.000 husholdningspakker til de mest utsatte familier. Når syklonen Parma var varslet og kom inn i nord var det avgjørende at varsling og alarm systemer til lokal befolkning og Røde Kors fungerte. Det var derfor med glede vi konstaterte at varslingen fungerte og at Parma ikke ville gjøre så store skader som fryktet.
 
Frivillige i Røde Kors har gjort en fantastisk innsats for å hjelpe de mest trengende. I samarbeid med myndighetene har friville i lokalssamfunn stått på med å levere evakulere folk, dele ut ris til familier og sikre bolighus som var mest utsatt. Jeg så svært mange båter som var skylt på land og hus som kollapset. Jeg fikk imidlertid ingen rapporter om døde. Det er en utfording å gi opplæring til de som bor i lokale landsbyer. Lokalbefolkning må i samarbeid med myndigheter og Røde Kors ha planer for tidlig varslig og ha kunnskap om hva de skal gjøre og hvor de skal gå når det kommer ekstreme værforhold. Regionale og lokale lager av mat og rent drikkevann må etableres og holdes vedlike. Samarbeid med lokale foretninger, myndigheter og Røde Kors vil være avgjørende innen livredning.
 
Ekstreme værforhold skaper store problemer for Vietnam. Det er derfor bekymring og uro blant mine kollegaer for hva fremtiden vil bringe. Det er som min gode venn Quing formulerte i god lokal stil; vil det bli " same, same or different"
 
jan-egil
























Patrick Fuller i det Internasjonale Forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger reiser til en mobil helseklinikk som er satt opp i Pariaman-distriktet, som ligger svært nære episentret for onsdagens jordskjelv.

Foto: Peder Damm/Dansk Røde Kors.

Endelig en god natts søvn!

Jeg var så utslitt at jeg nesten ikke merket myggen eller snorkingen til romkameraten min. Jeg var på kontoret før 07.30 for å møte Wayne, som koordinerer operasjonen vår. Han er bekymret fordi det fortsatt er mange bosettinger høyere oppe i terrenget som ikke har fått hjelp.

Jeg håper at jeg får være med i helikopteret senere i dag, men himmelen synes å konspirere mot meg; det har øst ned hele morgenen. Ikke særlig bra for de klissvåte frivillige som forsøker å laste presenninger og tepper opp på ventende lastebiler.


Men regnet betyr i alle fall at jeg kan ta igjen på litt korrespondanse. I slike situasjoner er det lett å glemme at det er utallige mennesker på andre siden av jorden som er involvert i operasjonen. Vårt hovedkvarter i Genève har lansert en appell for å støtte 30 000 familier i seks måneder med mat, vann og husly.
Jeg snakker med Wayne om muligheten til å ta med noen journalister opp i helikopteret for å være med vårt medisinske team på oppdrag i felt. Vi blir enige om at piloten kan slippe av vårt team først, og så reise tilbake og hente journalistene. Jeg ringer BBC for å spørre om de kan stille opp på kort varsel; det vil de gjerne, men det striregner fortsatt.


Midt på dagen får jeg beskjed om at det medisinske teamet har reist, og at vi må gå ned til landingsplatformen. Jeg rekker akkurat å jafse i meg litt kald ris og kremert fisk (eller var det kylling?) før jeg løper av gårde. Alistair Leithead, BBCs korrespondent, ankommer med sin kameramann DC og like etter er vi i luften.

Plutselig åpner en ny verden seg for oss. Når vi ser katastrofeområdet fra luften får vi virkelig inntrykk av det enorme skadeomfanget. Vi flyr over et gammelt lavafelt, der elver av lava i tusener av år har blitt omdannet til grønne åser. Disse er nå fulle av brune sår, der åssidene rett og slett har sklidd ut og ned i dalen under.

Det er i dette området at ødeleggelsene er størst. Hvert eneste hus har blitt jevnet med jorden, og beboerne vinker frenetisk opp mot oss – ikke i hilsen men i desperasjon. Vi lander på et lite jorde for å finne klinikken. Jeg var sikker på at rotorbladene ville treffe palmetrærne men piloten John, en snartenkt kar fra New Zealand, kan tydeligvis lande på en femøre.

Ingen har hittil nådd frem til landsbyen på grunn av de tallrike jordskredene som har blokkert veiene på alle sider. Da vi ankom hadde det medisinske teamet nettopp sydd igjen et gapende sår på ryggen til et tre år gammelt barn, som var heldig nok til å overleve.


Tilbake I luften flyr vi over en dal som ser ut som en krigssone – med nakne åssider og gigantiske trær strødd utover dalbunnen Vi lander der en stor gruppe landsbyboere står og vinker under oss. Mens de stimler sammen rundt oss spør min kollega Hari, Indonesia Røde kors, hva slags type hjelp de trenger aller mest.
På likt roper de - 'RIS'. Lagrene deres er helt tome, og de kommer seg ikke over til neste landsby et par timer unna for å kjøpe mer.

Tilbake i Padang er det rett tilbake på kontoret for å delta på et koordinasjonsmøte. En logistikk-enhet (Emergency Response Unit ,ERU) fra Britisk Røde Kors har nettopp ankommet. De skal ta seg av all nødhjelp som blir fraktet inn luft- eller sjøveien. Jeg gjenkjenner et par av dem – Jamie og Peter, veteraner etter utallige katastrofeoperasjoner. Vi teller årene siden sist vi møttes. På tross av at vi alltid motes på de værste steder, er det betryggende å vite at nødhjelpsforsyningene er i gode hender og vil raskt bli distribuert i felt.

Kanskje morgendagen vil bli mindre hektisk… men jeg tviler.

Jeg startet dagen klokken 05:30 i morges, takket være varmen og myggen i det lufttomme soverommet mitt. Det har vært en rastløs natt, og jeg var svært bevisst på at jeg lå i en seng i andre etasje i en stor sementbygning. Kanskje ikke det beste alternativet med tanke på at det fortsatt kommer etterskjelv.

I dag ønsket jeg å besøke en av helseklinikkene som er satt opp i Pariaman-distriktet, som ligger der jordskjelvet hadde sitt episenter. Veien dit var forstoppet med et bisart utvalg organisasjoner som ønsker å hjelpe: fra en gruppe tenåringer på mopeder som delte ut bokser med nudler; medlemmer av Singapores væpnede styrker - til den indonesiske 4x4 offroad-klubben

Nødly er viktigst

Flesteparten av menneskene her bor ved veien, og hus etter hus har kollapset. Vi møtte Hans Polak fra Sveitsisk Røde Kors, som er teamleder for Swiss Rescue - et team på 125 medlemmer som har fløyet inn til området med 18 søk- og redningshunder.

I følge Hans er nødly det viktigste behovet i nødhjelpsprogrammet. Han har nettopp besøkt en landsby i området, der hvert eneste ett av de 168 husene har kollapset, men mirakuløst nok omkom bare fire mennesker. 80 prosent av brønnene der har blitt ødelagt, og rent vann til de overlevende er en prioritet for Røde Kors. 
Det var vanskelig å finne åpne matbutikker, så vi spiste lunsj ved et kommunalt kjøkken som er satt opp av myndighetene utenfor de lokale regjeringskontorene. Måltidet ble fortært på svært enkelt vis Det å sitte med beina i kors, og spise kald ris med spicy sardinsaus, skulle vise seg å være forholdsvis utfordrende.

De materielle ødeleggelsene etter jordskjelvet er store, og i mange landsbyer har nesten alle husene kollapset helt. Foto: Peder Damm, Dansk Røde Kors.

Nur fortalte at hun holdt på å lage mat til familien sin da jordskjelvet fikk taket på huset til å rase sammen. En bjelke traff henne i hodet idet hun skulle til å komme seg unna. Utrolig nok overlevde både hun og hennes fem barn. Nå hviler det sammenraste taket på snei over ruinhaugen som en gang var familiens hus.

Som mange av barna i disse landsbyene hadde Nurs barn lagt en gren på tvers av veien for å bremse trafikken forbi huset deres. De stod på siden av veien og holdt pappkasser med beskjeden “vi er sultne” skrevet på.
Det er ingen her som faktisk sulter, men jordskjelvet har hindret transporten av matvarer til de lokale markedene. Folk benytter seg så godt de kan av de forbipasserende velgjørerne, som kjører forbi og deler ut flaskevann, kjeks og tørkede nudler.

I morgen skal vi sette opp et mobilt kjøkken i området, slik at menneskene her kan klare seg gjennom disse vanskelige dagene. 

Ved min ankomst i Padang er taxisjåføren min Zul svært ivrig etter å snakke om jordskjelvet. ”Vi er alle redde for en ny tsunami. Jeg sover utendørs med familien på grunn av de mange etterskjelvene”, forteller han meg. Men hvor er ødeleggelsene?

All min skepsis forsvinner idet vi runder et hjørne og Zun peker på en kollapset skole. Alt som er igjen er en haug av forvridd metall og knust betong.

Etter hvert som vi nærmer oss sentrum av byen er det vanskelig å unngå å legge merke til følelsen av hastverk; alle ser ut til å skynde seg av gårde, og ambulansesirener uler i gatene.

Jeg ser noen unge frivillige fra Indonesia Røde Kors, som er i ferd med å klatre over en haug med ruiner fra en sammenrast bygning. Ansiktene deres er dekket av støv, og gjemt bak masker.

 

Tegn på sjokk

Eko Sukardi er en av teamet av unge frivillige; han sier at de har vært her siden torsdag. Mye av arbeidet deres har bestått av å hente ut døde kropper fra ruinene, og frakte dem til likhuset.

Eko er bekymret fordi hundrevis av tilskuere flokker seg rundt det kollapsede Ambacang Hotel, og de er i veien for hjelpemannskapene.

Eko sier at så mange som 200 mennesker kan være fanget i ruinhaugen foran oss. Det er urovekkende å se at så mange fra lokalbefolkningen står rundt den og tar bilder med mobiltelefonene sine. Eko overlever på bare to timer søvn per natt, og han ser rett gjennom meg mens vi snakker. Han er tydelig utslitt, og jeg gjenkjenner symptomene på sjokk. Jeg tenker tilbake på mine opplevelser i Gujarat i 2001, der den desperate letingen etter overlevende etter jordskjelvet i Bhuj fortsatte i dagevis.

Internasjonalt samarbeid

Endelig ankommer jeg hovedkvarteret til Indonesisk Røde Kors. Det er hektisk aktivitet i gangene, og frivillige fra nabodistrikter og internasjonale team fra Sveits, Tyrkia, Tyskland og Spania flyr frem og tilbake. Etter hvert som mørket faller på pulserer adrenalinet fortsatt, men alle er utslitt. Et av kontorene er fullt av sovende kropper på gulvet.

Jeg intervjuer noen frivillige og tar noen bilder av telter og presenninger som lastes opp på en varebil for distribusjon i morgen. Fire team rykket ut til ulike landsbyer i kveld.

Rukman, som koordinerer katastroferesponsen, forteller meg at han kom over en landsby med rundt 400 innbyggere nær Pariaman.
"Nittini prosent av husene der var jevnet med jorden. Vi frakter ut et mobilt kjøkken og noen telt til dem i morgen”, sier han.


























Skrevet av: Øyvind Bruflat, utviklingsdelegat i Vietnam

30.09.2009: Onsdag kveld i Vietnam, det er bare tre dager siden jeg kom, men det føles som et par uker. Jeg skulle arbeide her i 14 dager med et prosjekt Røde Kors i Norge har drevet med i flere år, nemlig oppbygging av beredskapsgrupper i Vietnam Røde Kors. Så kommer det da altså en orkan farende den første dagen jeg er her og setter hele dette apparatet på prøve.

Orkanen er over, men det er foreløpig ikke avklart hvor store ødeleggelsene blir. Uansett er det helt sikkert at antall døde og savnede er langt mindre enn fryktet, noe som alle i Vietnam Røde Kors sier kommer av at hele samfunnet  var forberedt og hadde planer for evakuering. Hvordan varsle, hvordan hjelpe eldre og funksjonshemmede og så videre. I tillegg var det på forhånd utplassert flere tusen familiepakker med vannkanner, ulltepper og ris.

Røde Kors-ansatte og frivillige deltar i evakueringen av mennesker i den vietnamesiske provinsen Hue. Foto: Vietnam Røde Kors

De materielle skadene er meget store, og det er en trist kveld på grunn av det. Likevel er jeg stolt over at denne forhåndsplanleggingen sannsynligvis har spart minst et titalls menneskeliv. Nå håper jeg dere hjemme vil åpne lommeboka og bidra til at beredskapen kan bygges opp igjen. I tillegg må vi heller ikke glemme alle ofrene på Filippinene, det landet ble nok rammet enda hardere enn Vietnam.

Nå når orkanen  er over kan jeg igjen konsentrere meg om jobben de neste dagene, få flest muliig motiverte og forberedte frivillige inn i beredskaparbeidet i Vietnam Røde Kors. Husk at du kan bli med på samme måte hjemme i Norge!