Styrking av kvinners rolle etter tsunamien

av Erna Skau, koordinator for Røde Kors sine livsoppholdsprosjekter på Simeulue i Indonesia

Røde Kors i Norge har drevet vann-, helse og livsoppholdsprosjekter her på øya Simeulue, på nord-spissen av Indonesia siden tsunamien rammet i 2004. Jeg var her i to år fra 2006 og kom tilbake nå i høst for å ferdigstille noen av prosjektene. Jeg synes det er fantastisk å se utviklingen til kvinnene som har vært med i prosjektene våre.

Ett av prosjektene som har sysselsatt mange kvinner er matteveving. Vi hjalp til med å etablere kvinnegrupper som kunne være en støtte til hverandre i deres søken etter inntektsbringende aktivitet, som de kunne kombinere med daglige gjøremål i husholdet. Spesielt for enker og enslige forsørgere var dette en god mulighet til å tjene penger. Tradisjonelt har mattene en sentral plass i forbindelse med bryllup, foruten at de brukes i det daglige til å sitte og sove på.

I dag er det elleve slike kvinnegrupper som møtes to ganger i måneden. Det har vært en lang prosess, med alt fra å bedre kvaliteten på mattene til etablering i markedet for salg av mattene. Noen av mine første inntrykk av kvinnene var deres pågangsmot til å komme på samlingene. Noen hadde flere timers gange, mens andre hadde padlet i små kanoer over lange avstander for å møte opp. På Simeulue er veinettet dårlig utbygd og sjøveien er gjerne det som benyttes.

Bilde: To av kvinnene i mattevevingsgruppen som Røde Kors startet etter tsunamien på øya Simeulue i Indonesia. Foto: Erna Skau/Røde Kors.

Etter hvert klarte kvinnene å selge mattene til butikker i Sinabang, hovedstaden på øya. I begynnelsen fikk kvinnene mye hjelp fra oss med logistikken, med alt fra frakt til håndtering av betaling for mattene. Med tiden har kvinnene tatt over mer og mer ansvar for hele prosessen og i dag  styrer de det på egenhånd.

Det var motiverende å se kvinnenes fremgang og jeg husker spesielt et møte med myndighetene hvor også noen av kvinnene deltok. Jeg satt et øyeblikk å tenkte tilbake på mine første møter med kvinnene og sammenlignet med hva jeg så denne dagen. Kvinnene satt ikke lenger som passive tilhørere, men aktive med penn og notatblokk og stilte spørsmål.

Jeg har også spurt kvinnene hva deres ektefeller mener om deres nye aktiviteter. De smiler og sier at mennene er veldig fornøyd med at de kan bidra økonomisk. Kvinnene selv liker også å kunne ha tilgang til penger uten å måtte spørre mannen. Jeg forlot Simeulue i midten av 2008 og da var salget også nådd fastlandet i Banda Aceh.

Jeg har akkurat vært tilbake på øya for å se hvordan kvinnene klart seg. Det gledet meg å se at gruppene fortsatt er aktive og medlemstallene i gruppene har økt og passert 400. Infrastrukturen på øya var forbedret og kvinnene har investert i tre mopeder for å frakte matter ned til byen. Det har allikevel ikke vært enkelt fortalte de meg.

Det har vært krevende å holde i gang alt som kreves for å lykkes med salg. Slike typer prosjekter krever mer tid en to års trening og oppfølging. Til tross for disse utfordringene, har kvinnene tilegnet seg mange erfaringer gjennom matteprosjektet som de kan ha nytte av på andre arenaer.

I denne læringsprosessen har kvinnene tilegnet seg kunnskap om organisasjon, planlegging og styring,  og å snakke i offentlige forsamlinger i møter med myndigheter. Kvinnegruppene driver også med mikrofinans og flere og flere kvinner starter sine egne små prosjekter som kan gi inntjening til husholdet. De har fått anerkjennelse i lokalsamfunnet og erfart at de kan være med på å gjøre en forskjell.

Les mer om tsunami-arbeidet til Røde Kors på www.rodekors.no

To geiter blir til seks med micro-finansiering i Indonesia

av Erna Skau, koordinator for Røde Kors sine livsoppholdsprosjekter på Simeulue i Indonesia

Vest for Sumatra ligger en liten øy, Simeulue, som tilhører regionen Aceh, og er et av flere steder i Indonesia hvor Røde Kors i Norge har hatt prosjekter siden tsunamien rammet i 2004. Som så mange andre steder var det også her store ødeleggelser og mange mistet husene sine og alt de eide.

I et fjerntliggende område på nordenden av øya ligger det fjorten landsbyer som har vært med i programmet fra Røde Kors. Et av prosjektene har vært å etablere kvinnegrupper, som har drevet med alt fra matteveving, små butikker, husdyrshold og jordbruk.  Mitt første møte med kvinnene var i 2006. Vi ville etablere en micro-finansordning slik at kvinnene.kunne skape seg et livsopphold.  Kvinnene var ganske skeptiske til micro-finansering og brukte mye tid på å forklare Røde Kors at de var fattige og langt fra i stand til å spare penger.

Én av kvinnen jeg møtte og som jeg har stor beundring, for er Ibu Rosmawaina. Hun og ektemannen dyrker jorda sammen for å fø opp familien på syv. De lever av å selge produktene fra jorda.

Etter at hun ble overbevisst om at micro-finansiering kunne fungere har Ibu Rosmawaina lånt penger flere ganger, både for å dekke daglige behov, skole avgifter og særlig ved akutt behov, som når noen blir syke. Hun har også investert i geiter. Først lånte hun 300.000 indonesiske rupi ( rundt 185 norske kroner) for å kjøpe en ung geit. Etter to måneder var dette nedbetalt og hun kunne igjen låne for å kjøpe enda en geit. Som er et resultat av disse har hun i dag seks geiter.

Bilde: Ibu Rosmawaina har hatt sukssess med geitene sine. Foto: Erna Skau/Røde Kors.

Før Idul Fitri, den årlige muslimske feiringen, kan kvinnene ta ut det de har spart, i tillegg til at inntjent profitt i gruppen blir delt mellom kvinnene. I år fikk Ibu Roswaina utbetalt 800.000 indonesiske rupi, rundt 500 norske kroner, som hun er veldig fornøyd med. Hun smiler og nikker og husker godt når jeg minner henne på hvor skeptiske kvinnene var i begynnelsen, hvordan de forklarte at de umulig kunne spare penger og dessuten ikke ville tørre å gi de fra seg.

Kvinnene i gruppen har møter to ganger i måneden, på faste datoer. Gruppen har de kalt ”Restu Dasamo” som betyr ”blessing for all”.  Ibu Rosmawaina er veldig fornøyd med mikrofinans systemet, som hun sier er enkelt å forstå med enkle regler og prosedyrer. Her kan hun både spare og låne penger. Tidligere var familien den eneste mulighet å be om lån, som ikke alltid var like enkelt.

Hjelp til selvhjelp har vært en underliggende strategi i Røde Kors sitt program for å skape livsopphold til befolkningen i katastroferammede områder.. Kvinnene har fått erfare at de klarer å spare, selv med veldig lite midler. I dag drives kvinnegruppene på egenhånd og de får stadig flere medlemmer. Noen kvinner har startet egne mindre prosjekter som å åpne små kiosker, selge kaker eller operere som agenter for oppkjøp av produkter i nabolaget for så å selge det videre i hovedstaden. Det har gitt de tro på nye muligheter og at de selv kan utrette mye.

Drømmen til Ibu Roswaina og ektemannen i fremtiden er å kjøpe vann bøffel. De håper å kunne klare å betale barnas videre skolegang når de blir eldre. Det koster mye penger, men de har en mulighet nå ved å spare og investere i mikrofinans-systemet.

Sjøredning i Thailand

Av Even Sparre Knudsen, prosjektleder for Røde Kors sitt tsunamiarbeid i Thailand. 9. desember 2009.

Thailand var ett av landene som ble hardt rammet av tsunamien for fem år siden. Røde Kors i Norge, blant flere andre Røde Korsforeninger fra rundt om i verden, har bidratt til gjenoppbygging i landet.

Vi har hatt fokus på å øke beredskapen på vannredning, da de viste seg at landet ikke har hatt utstrakt redningstjeneste langs kysten.

Med min bakgrunn i hjelpekorpset på Tjøme har jeg vært i Phuket siden juni i år for å ferdigstille vannredningsprosjektet til Røde Kors i Norge.

Min oppgave har vært å bistå med oppsett av tre Røde Kors stasjoner på stedene; Kuraburi i Phang Nga, Ao Nang i Krabi og Pakmeng i Trang.

Det har vært flere fra Norge med i dette prosjektet og jeg har vært så heldig å få være med på avslutte arbeidet her nede. Uten hjelp fra min assistent og det stykke arbeid som er gjort tidligere så er det ikke tvil om at det har vært mange "skjær i sjøen". Det er ikke tvil om at det har vært utfordrende å etablere et norsk-basert system her nede og i tillegg få det til å funke!

En ting jeg måtte lære meg med en gang var at ting tar veldig mye mer tid enn jeg kunne forestille meg og jeg skulle være en tre måneders tid her.

Vi ser endelig at det vi gjør bærer frukter. Stasjonen i Kuraburi som er en liten fiskelandsby 3,5 time fra Phuket har virkelig gjort mange gode ting. De fikk alt utstyret sitt i slutten av oktober, men allerede før det imponerte de med å bruke båten for å redde et mannskap på tre og en 60 tonn stor fiskebåt.

Jeg var der uken etter at dette hadde skjedd og må jo bare ta av meg hatten for innsatsten til de frivillige. Båten hadde vært på sitt første oppdrag og gutta hadde gjort en kjempe flott jobb. Som eieren sa uten denne hjelpen hadde båten hans blitt totalt ødelagt. Jeg må jo si at jeg ble veldig stolt.

Reddet fiskebåt: Hjelpemannskapene ved den nyopprettede redningsstasjonen i fiskerlandsbyen Kuraburi, fikk alt utstyret sitt i slutten av oktober. Men allerede før det imponerte de med å bruke båten for å redde et mannskap på tre og en 60 tonn stor fiskebåt.

For et par uker siden ble de utkalt igjen. Denne gangen mottok de mayday på kortbølgeradioen og rykket ut på natta. De reddet en mindre fiskebåt med et mannskap på 3 som hadde gått på et skjær. Stolt ja! Leder av stasjonen, Khun Manas har all grunn til å være kjempe stolt, og det gleder jeg meg virkelig til å si til han når jeg kommer dit igjen til uka.

Khun Manas har besøkt stasjonen vår på Tjøme og han har lært hvordan vi jobber i Norge og det er ikke tvil om at han tar med seg dette i arbeidet ved "sin" stasjon her i Thailand. Jeg er rørt langt inn i hjerterota og gleder meg til å følge han og de andre i arbeidet deres fremover.

Helsehjelp til te-arbeidere på Sri Lanka

Av Olav Aasland, stedlig representant for Røde Kors i Norge på Sri Lanka (desember 2009).

Andre uken i desember besøkte jeg Nuwara Eliya Røde Kors, ett av distriktene hvor vi har hatt helseprosjekter siden tusnamien for fem år siden.

Nuwara Eliya ligger på mellom 1500 og 2000 meter over havet, og er kjent for produksjon av te. Mange kjempestore te-plantasjer ligger her, og naturen er preget av det. Det er grønt i grønt med tebusker over alt. Teen du drikker, er gjerne plukket her.

Men, det er ikke bare den vakre naturen som er spesielt med dette distriktet. Det er også det fattigste i hele Sri Lanka. Jeg leste nylig i avisen at det er mindre fattigdom i hele Sri Lanka, bortsett fra i Nuwara Eliya hvor det er blitt flere fattige det siste året. Det er først og fremst fordi arbeiderne i te-farmene er blant de som lønnes lavest i hele landet. Kvinnene som plukker te-blader (for det er bare kvinner som gjør det) tjener ca 20 norske kroner dagen, dersom de plukker minst 18 kilo.

Når du tenker deg at det som skal plukkes er bare de tre øverste bladene på hvert skudd, så kan du se for deg mengden av teblader det blir!

Matdistribusjon: Olav Aasland fra Røde Kors i Norge deler ut proteinrik mat til ammende mødre, for å forebygge underernæring og sørge for at barna holder seg sunne og friske.(Foto: Røde Kors).

Te-arbeiderne bor i “rekkehus” bestående av inntil 10 boenheter – og en boenhet er et rom. Der bor hele familien og det lages mat over åpen flamme. Tilgang på rent vann og hygieniske fasiliteter som toaletter er et stort problem. Underernæring og feilernæring like så, fordi familiene sjelden har råd til å kjøpe proteinrik mat. Måltidene består stort sett av ris, og ikke mye annet.

Spesielt barna lider under det mangelfulle kostholdet, og Røde Kors har deler nå ut måltid med spesielt næringsrik mat til barn under fem år. Maten lages og deles ut i daghjemmet, fem dager i uka. Dette måltidet er gjerne det eneste de får som inneholder hva barn trenger av proteiner og vitaminer. Barna følges opp med måling av vekt og høyde, for å sikre at de får i seg nok næringsrik mat.

En jordmor som besøker te-farmen hver måned forteller at hun ser at ernæringstatusen til barna er bedret, og de vokser og legger på seg som sunne barn skal gjøre. I denne te-farmen får mer enn 20 barn ett daglig måltid.


På bildet over ser du en liten krabat som hadde litt problemer med å få i seg maten, og jeg meldte meg frivillig til å hjelpe. Han spiste som bare det! Tydlig at barna synes grøten er god!

Helseprosjektet til Røde Kors består blant annet av opplæring i hygiene og ernæring, og bygging av vannforsyning og toaletter. I tillegg har til nå mer enn 2000 mennesker fått førstehjelpsopplæring, siden det er veldig langt til sykehus og veiene er dårlige. Røde Kors har dessuten hjulpet lokalbefolkningen flere steder med å dyrke kjøkkenhager til næringsrike grønnsaker.

Jeg sitter igjen med en følelse av at det nytter. Gjennom det lokale Røde Kors er vi med på å bedre livssituasjonen til mennesker som er blant de fattigste av de fattige, ved at vi forsyner de med rent vann, bygger toaletter sammen med landsbyboerne og gir barna en bedre start på livet gjennom matprogrammet.

Røde Kors i Norge har ikke bare fokusert sin innsats etter tsunamien i 2004 på områder som ble direkte berørt av katastrofen. For å sikre at det ikke ble en ubalanse samfunnsmessig og økonomisk bestemte Sri Lanka Røde Kors, i samarbeid med Det internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-forbundet, at alle Røde Kors-distriktene i landet skulle få humanitær hjelp.

Røde Kors i Norge har hatt helseprosjekter og vann og sanitær-aktiviteter i to distrikter midt i landet, Matale og Nuwara Eliya. 

Dugnadsånd på Sri Lanka

Av Olav Aasland, stedlig representant for Røde Kors i Norge på Sri Lanka (desember 2009).

Nylig besøkte jeg et lite samfunn i Matale-distriktet på Sri Lanka som har hatt store problemer med drikkevannet.

Det lokale Røde Kors har med støtte av Røde Kors i Norge engasjert lokalbefolkningen i arbeidet med å legge ny rørledning, som vil forsyne 90 familier og en skole med mer enn 100 elever med rent drikkevann.

Det sentrale fjelldistriktet har mange teplantasjer. Det er i disse og i små, isolerte lokalsamfunn Røde Kors har fokusert hjelpen til mange av de aller fattigste i landet.

Denne dagen ble mer enn 25 personer satt til å grave, frakte rør opp de bratte bakkene, og ikke minst legge rørene på en måte som sikrer at de ikke ødelegges av mennesker og dyr som tråkker på de. Det var moro å se så mange engasjerte mennesker.
Skikkelig god, gammeldags dugnad!

Vann: Mange i landsbyen hjalp til med å grave ned den nye vannledningen. Foto: Olav Aasland/Røde Kors.

Problemet til landsbybeboerne har vært at både vannkilden har tørket ut, og at de opprinnelige vannledningene var av for dårlig kvalitet slik at de lakk i alle skjøter. Vannet har da blitt forurenset av bakterier og insektsmidler. Bakterier fordi vanntrykket var så dårlig at jord og gjødsel trakk inn i rørene, og insektsmidler fordi tebuskene sprayes og midlene trekker også inn i de utette vannrørene. Det har vært mange tilfeller av leverbetennelse i lokalsamfunnet, noe som er en indikasjon på urent vann.

Og som seg hør og bør når det er dugnad, så er det noen som tar seg av bevertningen. Vi fikk servert skikkelig hjemmelaget rice and curry og god te plukket i tefarmen, kokt på vannet fra ”vår egen” vannforsyning!

Et enklere liv: Familien på bildet er av de som nyter godt av dette prosjektet. Nå slipper de å bære vann over en lengre distanse da de får en kran rett utenfor huset. Det gjør livet mye lettere spesielt for kvinnene som har denne oppgaven i landsbyen.