Dunant arbeidet på dette tidspunktet med å få støtte til et stort landbruksprosjekt i Algerie. På sin reise til keiseren var Dunant ved en tilfeldighet i Solferino, i det nåværende Nord-Italia, rett etter at et stort slag nettopp hadde funnet sted.

Italia besto på denne tiden av flere mindre kongeriker, bl.a. kongeriket Sardinia som var underlagt det østerrikske keiserdømmet. Bakgrunnen for slaget var et opprør mot den østerrikske herskermakten.
Det hele begynte 24. juni 1859 i Solferino hvor italienske tropper med hjelp fra Frankrike utkjempet et blodig slag mot de okkuperende østerrikske troppene. På en 5 mil lang slaglinje kjempet mer enn 300 000 mann. I løpet av 15 timer var slaget over. Østerrike led et knusende nederlag, men igjen på slagmarken lå over 40 000 døde og sårede.

Dette slaget, som var et ledd i samlingen av Italia (1859-1861), hadde knapt blitt nevnt i historiebøkene hadde det ikke vært for Henry Dunant.

Sanitetssoldatene som var på stedet, hadde verken kapasitet eller utstyr til å avhjelpe lidelsene til de sårede. Dette synet av grusomhet opprørte Henry Dunant. Han begynte å organisere hjelp og etter hvert ble sykestuer opprettet i kirker i omegnen. I arbeidet fikk Dunant hjelp fra lokalbefolkningen på stedet. Dunant var av den oppfatning at alle sårede var likeverdige mennesker med like krav på hjelp, uansett om de var østerrikske, italienske eller franske soldater. Denne tenkningen fikk gjennomslag blant hjelpearbeiderne på slagmarken og ”Tutti fratelli” – vi er alle brødre – ble et motto.

Etter sin hjemreise til Sveits kunne ikke Henry Dunant glemme sine opplevelser fra Solferino, og med penn og papir foreviget han krigens tragedier i boken ”Et minne fra Solferino”. Boken var ferdig i 1862 og ble trykket på Dunants egen bekostning. Men Dunant ville mer enn kun å skrive en bok. Hans tanker var at det i alle land burde opprettes frivillige hjelpeforeninger som skulle ha til oppgave å pleie og hjelpe sårede i krig. Hjelperne skulle være nøytrale og hjelpe uten å ta stilling til partene i konflikten. For å få gjennomslag for sine tanker sendte Dunant kopier av sin bok til regjerende konger i Europa, til politikere, militære offiserer, innflytelsesrike personer og venner. Boken fikk raskt uventet støtte blant europeere, som for en stor del var uvitende om krigens grusomheter og sjokkert av beskrivelsene.

Gustave Moynier, en jurist som på denne tiden var president i foreningen ”Geneva Public Welfare Society”, ble dypt rørt av ”Et minne fra Solferino”. Som en handlingens mann foreslo han straks at Henry Dunant måtte møte de andre medlemmene i foreningen og fortelle om sine opplevelser. På møtet ble det nedsatt en femmanns komité, som foruten Dunant og Moynier bestod av general Guillaume-Henri Dufour, Dr. Louis Appia og Dr. Théodore Maunoir, alle sveitsiske borgere. Kommisjonen hadde sitt første møte 17. februar 1863 og tok navnet ”International Committee for Relief to the Wounded”.

I de påfølgende månedene arbeidet femmannskomiteen med å organisere en internasjonal konferanse. Konferansen fant sted i Geneve i oktober 1863 og samlet representanter fra 14 land, deriblant Norge. På konferansen ble det vedtatt at symbolet rødt kors på hvit bakgrunn, et omvendt sveitsisk flagg, skulle være emblemet som identifiserte hjelpearbeidere som tok seg av sårede soldater. Denne konferansen markerte Røde Kors-organisasjonens fødsel. Senere endret komiteen navn til ”International Committee of the Red Cross” ICRC eller IRKK – ”Den Internasjonale Røde Kors Komiteen” som navnet er på norsk. Senere er også symbolet Røde Halvmåne blitt sidestilt med det røde korset som beskyttelsesemblem.
Arbeidet for utbredelsen av Dunants tanker fortsatte også etter konferansen i 1863. Dunant selv arbeidet aktivt for at det i alle land skulle opprettes hjelpeforeninger i fredstid, som kunne gi hjelp til sårede i krigstid. Denne tanken førte til opprettelsen av nasjonale Røde Kors-foreninger. I Norge ble Røde Kors etablert 22. september 1865. Det finnes i dag Røde Kors- / Røde Halvmåne-organisasjoner i de fleste land i verden.

Internasjonal humanitær rett
En annen av Dunants hovedtanker ga opphavet til det vi i dag kjenner som internasjonal humanitær rett. Tanken var at landene skulle bli enige om regler som i en krigssituasjon skulle beskytte dem som ikke deltok aktivt i kampene, for eksempel sårede soldater og krigsfanger. Den første konvensjonen ble vedtatt i Geneve i 1864. Konvensjoner og protokoller for å begrense krigens grusomheter har siden 1864 blitt utvidet til de fire såkalte Genevekonvensjonene med to tilleggsprotokoller. Senere har det fulgt en rekke andre konvensjoner og protokoller, bl.a. forbud mot bruk av antipersonellminer og begrensning i bruken av ulike våpentyper og gasser.

Nobels Fredspris
Røde Kors har internasjonalt oppnådd bred anerkjennelse for sitt arbeid. Dette er bl.a kommet til uttrykk gjennom at organisasjonen er tildelt Nobels fredspris tre ganger, henholdsvis i 1917, 1944 og 1963. I tillegg ble Nobels fredspris tildelt Frederic Passy og Henry Dunant i 1901.