Reglene i folkeretten baserer seg på sedvanerett og avtaler. Den enkelte stat er ifølge folkeretten i utgangspunktet suveren. Det vil i denne sammenhengen si, - fri til å inngå avtaler med andre stater, eller la være. En suveren stat kan i tillegg styre sine interne anliggende som staten selv vil.

Uskrevne regler

Sedvanerett er uskrevne regler som har vokst frem over tid. Sedvaneretten antas som utgangspunkt å gjelde for alle stater, også nye stater som er dannet etter at sedvanen ble skapt.  

Traktater 

Avtaler mellom stater kalles traktater. Traktater nedtegner noen ganger det som antas å være gjeldende sedvanerett. Dette fører til at de regler som forut for nedtegnelsen ble tatt for å være sedvanerett anses å gjelde for alle stater, også stater som ikke har skrevet under på traktaten. 

Men utviklingen kan også gå motsatt vei ved at nye bestemmelser i en traktat blir vedtatt av få stater, men at innholdet i traktaten over tid etterleves og praktiseres av flere stater. Reglene i traktaten vil da få karakter av sedvanerett for de statene som etterlever dem, og slik binde staten selv om de ikke har skrevet under avtalen.

Den konvensjonen alle stater i hele verden har signert er Genèvekonvensjonen.

Folkerettens dynamiske karakter

Folkeretten anses å være de rettsregler som regulerer forholdet mellom stater og andre internasjonale subjekter som organisasjoner lik FN. Det som er viktig å merke seg er at folkeretten er i stadig utvikling, den skaper nye regler der det trengs, forkaster utdaterte bestemmelser og tilpasser eksisterende til endrede forhold, den er derfor dynamisk i sin karakter.