Henri Dunants tankegods om at det selv i krig må finnes regler, omtanke og medmenneskelighet, resulterte i det som idag kalles internasjonal humanitærrett.
Genevekonvensjonen av 1949, med tre tillegsprotokoller gir allment gjeldende retningslinjer som alle krigførende parter må følge.
Fire konvensjoner av 1949
1. Om forbedring av de såredes og sykes kår i de væpnede styrker i felten.
2. Om forbedring av de såredes, syke og skipbrudnes kår i de væpnede styrker til sjøs.
3. Om behandling av krigsfanger.
4. Om beskyttelse av sivile i krigstid.
To tilleggsprotokoller av 1977
1. Om beskyttelse av ofre for internasjonale konflikter.
2. Om beskyttelse av ofre for ikke internasjonale væpnede konflikter
En tillegsprotokoll av 2005
1. Om vedtakelsen av et tilleggskjennemerke (Den Røde krystall) for Røde Kors
Nyskapninger i den første Genèvekonvensjonen
Sveitseren Henri Dunant regnes som initiativtakeren til den første Genevekonvensjonen av 1864, og organisasjonen Røde Kors. Det viktgste som som preget denne konvensjonen var:
* Skrevne regler med universelt virkeområde for å beskytte ofrene for konflikt.
* Det faktum at den var multilateral, altså åpen for alle stater.
* Forpliktelsen til å gi sårede og syke soldater pleie uten forskjellsbehandling.
* Respekt for og merking av sanitetspersonell, transporter og utstyr ved bruk av et emblem (et rødt kors på hvit bunn).
Den første Genèvekonvensjonen av 1864 var en multilateral traktat, som lovfestet og styrket urgamle og spredte lover og sedvaner om krig som beskyttet de sårede og de som skulle pleie dem.