Derfor må vi forhindre en atomkatastrofe

Denne kronikken ble publisert i Aftenposten 6. august 2020.

På denne dagen, for 75 år siden, ble himmelen over Hiroshima slukt av et intenst blendende lys.

En brøkdel av et sekund senere feiet en sjokkbølge over byen, raskere enn lydens hastighet. Eksplosjonen senket byen og dens innbyggere i et flammehav. Sekunder senere var byen jevnet med jorden. Titusener hadde mistet livet.

Tre dager senere, 9. august 1945, led Nagasaki samme skjebne.

Ingen av de to japanske byene hadde nok leger, sykepleiere eller medisiner til å kunne hjelpe alle ofrene. Før angrepet på Hiroshima, hadde byen 300 leger. Etter eksplosjonen, var det kun 30 igjen. 93 prosent av byens 1780 sykepleiere var døde eller skadet. 

All denne lidelsen til tross: 75 år senere henger trusselen om en altomfattende atomkrig fortsatt over oss. Ingen by kan forberede seg på et atomangrep. Og intet land kan håndtere konsekvensene. Tusenvis – kanskje millioner – av sivile vil bli drept og skadet. Og ingen vil komme til unnsetning.

For Den internasjonale Røde Kors og Røde Halvmånde-bevelgelsen er det et humanitært imperativ å sikre at atomvåpen aldri blir brukt igjen. Det vi ikke kan forberede oss på, må vi forhindre.

Vi har fremdeles en sjanse til å forhindre en global atomkatastrofe. Våre barn og barnebarn skal ikke måtte bære konsekvensene av vår handlingslammelse.

Overlevende døde kort tid etter av radioaktiv stråling

Mange av dem som overlevde atomangrepet i Nagasaki «døde i løpet av én til to måneder fordi det ikke var noen effektiv behandling tilgjengelig eller mulig, ikke engang antibiotika eller blodoverføring, og fordi infrastrukturen var totalt ødelagt, inkludert sykehus og apoteker». Dette sa doktor Masao Tomonaga, tidligere direktør for Røde Kors-sykehuset i Nagasaki.

I månedene og årene etter de skjebnesvangre dagene i begynnelsen av august 1945, døde titusener av kreft og andre sykdommer forårsaket av eksplosjonenes radioaktive stråling.

Ufattelig smerte

De to bombene som detonerte over Hiroshima og Nagasaki var grufulle våpen. Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) og Japan Røde Kors så lidelsen og ødeleggelsen med egne øyne da de forsøkte å gi hjelp til skadde og døende. Deres vitnesbyrd forteller om ufattelig smerte, meningsløst tap og ubegripelig mot.

Marcel Junod fra ICRC var den første utenlandske legen i Hiroshima etter angrepet. «Sentrum av byen var som en hvit lapp, flat og glatt som en håndflate», skrev han. «Ingenting gjensto. Det minste spor av bebyggelse så ut til å ha forsvunnet».

De siste 75 årene har vi lært mye om atomvåpens humanitære konsekvenser. Bruk av atomvåpen vil i de aller fleste tilfeller stride med humanitærretten.

Likevel er altfor lite blitt gjort for å sikre at atomvåpen aldri skal bli brukt igjen. En lang rekke veldokumenterte nestenulykker viser tvert i mot at vi har vært ekstremt heldige. Men vi kan ikke belage oss på at dette hellet vil vare evig.

Som om ikke det var nok: Risikoen for at atomvåpen skal bli brukt igjen vokser til alarmerende høyder. Atomvåpenstatene utvikler nye typer atomvåpen og gjør bruk mer sannsynlig. Internasjonale avtaler inngått for å redusere antall våpen og riskoen for spredning blir brutt og avskaffet.

Nytt atomvåpenkappløp

Som en følge av dette, er verden igjen på vei mot et nytt atomvåpenkappløp. Vi kan ikke akseptere en slik virkelighet.

Den internasjonale Røde Kors og Røde Halvmåne-bevegelsen ble opprettet for å begrense lidelse, beskytte liv og helse og opprettholde menneskeverdet, særlig i krig og andre krisesituasjoner. Bruk av atomvåpen kan gjøre det umulig for oss å oppfylle vårt humanitære mandat.

Kun en samordnet verdenspolitikk kan redde verden fra ødeleggelse»

Vi vet idag at enhver kjernefysisk eksplosjon vil gi uoverkommelige utfordringer for humanitært arbeid. Ingen av verdens land og ingen internasjonal organisasjon vil være i stand til å gi tilstrekkelig hjelp til ofrene for en kjernefysisk eksplosjon. Hvem vil da gi hjelp til disse ofrene, og hvordan?

Mindre enn en måned etter angrepene mot Hiroshima og Nagasaki, satte ICRC spørsmålstegn ved om atomvåpen var lovlige og oppfordret land til å forby bruken av disse våpnene. «Kun en samordnet verdenspolitikk kan redde verden fra ødeleggelse», skrev Dr. Junod.

Vi har ventet lenge nok. Altfor ofte har det internasjonale samfunnet mislykkes i å forhindre forutsigbare kriser. Vi har fremdeles en sjanse til å forhindre en global atomkatastrofe. Våre barn og barnebarn skal ikke måtte bære konsekvensene av vår handlingslammelse.

Peter Maurer, president i Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC)
Francesco Rocca, president i Forbundet av Røde Kors- og Røde Halvmåneforeninger (IFRC)
Robert Mood, president i Norges Røde Kors
Jean-Jacques Eledjam, president i Frankrike Røde Kors
Ross Pinney, president i Australia Røde Kors 
Gerald Schöpfer, president i Østerrike Røde Kors
Javier Senent, president i Spania Røde Kors
Margareta Wahlström, president i Sverige Røde Kors
Thomas Heiniger, president i Sveits Røde Kors
Edouard Croufer, president i Belgia Røde Kors
Yoshiharu Otsuka, president i Japan Røde Kors