En ung gutt sitter ved et bord med ryggen til og skriver med penn og papir Vis bildetekst
Mer enn hvert tiende barn i verden er rammet av væpnet konflikt på en eller annen måte. I den siste utgaven av Røde Kors-publikasjonen International Review of the Red Cross, ‘Children and War’, belyses forskjellige utfordringer som møter barn som gjennomlever konflikt. (Foto: ICRC / Phil Moore)

Barn blir misbrukt i krig

Barn bærer en uforholdsmessig stor byrde av den menneskelige kostnaden ved de væpnede konflikter som raser i dag.

Mer enn hvert tiende barn  i verden er rammet av væpnet konflikt på en eller annen måte. De prøver alle etter beste evne å finne en måte å gjennomleve krigens kaos. Til tross for at de har krav på spesiell beskyttelse, blir barn ofte utsatt for store farer og enorm risiko.

– Barn bærer en uforholdsmessig stor byrde av den menneskelige kostnaden ved de væpnede konflikter som raser i dag. Å gi barn beskyttelse er avgjørende – de skal bygge vår fremtid.

Bernt Apeland, generalsekretær i Røde Kors
Children and war_W. Y. 16 years old male_icrc_Wojtek Lembryk
Krig frarøver barn en fullverdig barndom. (Foto: ICRC / Wojtek Lembryk)

Manglende tilgang på mat, rent vann og helsehjelp fører til at mange barn dør av underernæring eller sykdommer som er fullt ut mulig å behandle og kurere. Alt for ofte blir barn trukket inn i krigshandlingene. Både regjeringsstyrker og ikke-statlige væpnede styrker rekrutterer barn.

– Barn rekrutteres til krigføring fordi de er billige i drift, enkle å forme og veldig lojale. Barn som blir tatt til fange av væpnede grupper, lider enormt, både fysisk og psykisk.

Bernt Apeland, generalsekretær i Røde Kors

Krigen fører til at barn skilles fra familiene sine, fratas mulighet til skolegang, blir drept, lemlestet, arrestert, internert, tvangsdrevet fra sine hjem, seksuelt misbrukt eller utnyttet på andre måter. Krigen fratar dem muligheten til å være barn og oppleve en fullverdig barndom.

I den siste utgaven av Røde Kors-publikasjonen International Review of the Red Cross, Children and War, belyses forskjellige utfordringer som møter barn som gjennomlever konflikt.

For å forstå hvordan barn opplever krigens grusomheter, må vi lytte til hva de forteller. De er ikke passive ofre, de har en stemme. I kapittelet vitnesbyrd fra tidligere barnesoldater møter vi flere barn fra Den demokratiske republikken Kongo som selv forteller sine historier:

O. L., gutt, 15 år

Children and war_O. L.15 years old male_icrc_Mathias Kempf
Gutten O.L. er bare 15 år, men har opplevd tøffere ting enn det de fleste av oss gjør i løpet et helt liv. (Foto: Mathias Kempf / ICRC)

En dag da jeg var 11 år gammel, skulle jeg til jordene utenfor landsbyen med tre kammerater. På veien ble vi stanset av en patrulje på seks væpnede soldater. Én av oss fikk gå, men jeg og to av kammeratene e mine ble tvunget med. Vi gikk i tre dager. Da vi endelig kom til leiren var jeg utslitt, sulten og skitten.

I leiren lærte de meg å håndtere skytevåpen, og jeg fikk en tatovering. Jeg fikk også ansvar for å passe alle grigri´ene (lykkeamuletter) til alle.

Etter én måned fikk jeg høre at kammeratene mine hadde klart å rømme. De varslet foreldrene mine, som kom for å forhandle om at jeg skulle få slippe fri. Men kommandanten bare gjorde narr av dem, og de måtte dra hjem uten meg.

Jeg tilbragte de neste tre årene i skogen med den væpnede gruppen, og deltok i fem operasjoner mot regjeringsstyrkene og andre væpnede grupper. Jeg var også med på å rane folk som reiste langs veiene. Jeg var misfornøyd med å bære aller amulettene, og jeg var redd for å reise fra de andre barna i gruppen. Jeg var også plaget av all volden jeg så og opplevde, og av plyndringene vi gjorde. Jeg var ofte sint på kommandøren, fordi jeg var hjelpeløs når venner ble tatt til fange, banket opp og tvunget til å bli med i gruppen.

Under den siste militæroperasjonen jeg deltok i ble jeg skutt i munnen og mistet fire tenner. Jeg overleverte amulettene til noen andre, og ble ført til en lokal helsestasjon. Legen nektet å la de andre soldatene å ta meg med tilbake. Da de etterlot meg, var jeg sikker på at jeg skulle dø.

Etter hvert kom noen fra det internasjonale Røde Kors (ICRC). De flyttet meg til sykehuset i regionhovedstaden Bukavu, hvor jeg fikk behandling i to måneder. Da jeg ble utskrevet, møtte kommandøren meg, og tok meg med ut i skogen igjen. Men under et angrep fra regjeringsstyrkene klarte jeg å rømme. Jeg vendte tilbake til familien min, men måtte holde meg skjult i tilfelle jeg skulle bli oppdaget.

Familien snakket med en frivillig i Røde Kors, som igjen informerte ICRC om min situasjon. De hjalp meg å komme til et transittsenter for tidligere barnesoldater, hvor jeg fikk både beskyttelse, og et demobiliseringssertifikat. Tre måneder senere kunne jeg endelig gjenforenes med familien min. Likevel oppdaget den væpnede gruppen at jeg hadde kommet hjem igjen. Jeg var redd for hva som skulle hende nå, så familien tok igjen kontakt med ICRC. De hjalp meg å komme til et sikkert sted i sentrum av Bukavu.

Den eneste måten jeg kan få endelig trygghet, er hvis kommandanten skulle bli drept eller tatt til fange. Jeg kan ikke dra hjem så lenge gruppen opererer i nærmiljøet vårt. Takket være transittsentrene til ICRC kan jeg nå få litt skolegang. Jeg har fått lærlingplass som frisør, og en dag håper jeg å åpne min egen salong!

L. O., jente, 16 år

For fem år siden ble jeg med i en væpnet gruppe i det østlige Kongo. Jeg hadde sluttet på skolen, fordi jeg ikke var flink nok. En dag kom noen menn inn på butikken til tanta mi, der jeg jobbet. De drakk alt vi hadde, og sa at jeg måtte bli med dem til basen, så de kunne betale. Jeg ba to venner bli med meg. Da vi kom dit, låste de oss inne i to dager.

De holdt på å gjøre seg klare til kamp. Vi fikk valget mellom å bli med og bli soldater, eller å bli drept. Vi hadde ikke noe valg. Samme dag ble vi initiert ved hjelp av en fetisj. Den natten begynte kampene. De varte hele natten, og en av vennene som hadde fulgt meg ble drept. Jeg ville hevne henne, så jeg ble i gruppen.

En dag gikk vi tom for ammunisjon, og flere hadde blitt tatt til fange. Vi var en gruppe på tolv som bestemte oss for å rømme. Vi håpet å finne FN-soldater vi kunne overgi oss til, men i stedet ble vi tatt til fange av en annen gruppe. Vi ble banket opp og låst inne, men ganske snart ble vi tatt inn i styrken deres, og tvunget til å slåss med dem. Vi slet med å få nok mat, så vi var tvunget til å stjele geiter fra landsbyene vi passerte. Kjøttet måtte vi ofte spise rått.

Jeg gråter ofte når jeg tenker på ting jeg opplevde som barnesoldat. Særlig tenker jeg på en gutt jeg kjente, han var bare ni år gammel da han ble tvangsrekruttert til gruppen vår. Mora kom og tigget og ba om at han skulle slippe fri. Til slutt lovet kommandanten at han skulle slippe neste dag. Samme natt ble vi sendt ut for få tak i mat fra en landsby. Det var bare jeg som hadde skytevåpen, de andre bar kniver og spyd. På veien ble vi overrasket av soldater, som skjøt mot oss. Den unge gutten ble drept. Alle likte ham, han fikk oss ofte til å le, og etter at han ble drept gråt alle. Det fylte oss med hat og sinne. Vi tenkte ikke mer på om vi levde eller døde. Vi dro ned til landsbyen og drepte alle vi kom over – soldater og sivile. Fremdeles kjenner jeg trangen til å drepe når jeg tenker på den gutten.

Det var ikke lett å være jente i en væpnet gruppe. Noen ganger beskyttet guttene oss, men de voksne soldatene utnyttet oss ofte på nattpatrulje. Vi ble ydmyket, og de som nektet å ligge med dem, ble ofte drept. Tilbake i leiren sa de at de hadde blitt drept i kamp.

Vi var i kamp hele tiden. Jeg var fullstendig utslitt av krigen, og hadde blitt så tynn at det bare var skinn og bein igjen. En dag da jeg ble sendt ut for å finne mat, benyttet jeg anledningen til å rømme. Jeg klarte å ta meg til regjeringssoldatene sammen med tre venner. Jeg ville forlate gruppen, og la meg verve som regjeringssoldat. Men de sa at jeg var for ung. I stedet ble jeg overført til et transittsenter, og i august 2018 ble jeg demobilisert. En måned senere ble jeg gjenforent med familien min.

Da jeg kom hjem, kom kommandanten fra den lokale gruppen og tvang meg tilbake. Han ville at jeg skulle bli hans kvinne. Jeg måtte bli med ham.

En dag ble jeg skutt to ganger i foten. Jeg ble tatt med til en lokal helseklinikk, hvor jeg var flere uker. Etter at jeg ble utskrevet, ga noen venner meg litt penger så jeg kunne reise til en annen del av landet. Jeg har ingen jobb akkurat nå, så jeg vandrer rundt i gatene. Jeg liker ikke å henge i nabolaget, fordi jeg får kommentarer hele tiden. Alle vet at jeg har vært barnesoldat.

Les mer i Røde Kors-publikasjonen 'Children and war'.

Vi bruker informasjonskapsler til å forbedre din brukeropplevelse og for at vi skal forstå hvordan du bruker våre nettsider. Personvernregler