Jamshir (10) fra Pakistan passer på dyrene

Når livet tar en u-sving

– Jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe pappa med å passe dyrene. Når jeg ser pappa jobbe så hardt på grunn av meg, føler jeg meg som en byrde for ham og hele familien min, sier Jamshir Arshad (11).

Dette er en historie om en elleveåring som ikke har muligheten til å gjøre som elleveåringer flest. Om en far og mor som bekymrer seg for fremtiden til sønnen sin, og om en sykdom som er i ferd med å ta knekken på dem alle.

Tre år tidligere. Jamshir besvimer.

Dagen da livet tar en u-sving for familien sitter Jamshir og jobber med islamske studier på skolen. Han er åtte år og går i 2. klasse. Mens Jamshir leser begynner han å svimle. Han besvimer og er borte lenge.

Samtidig står pappa Mohammad på en liten jordflekk og steller med dyrene. Han har kuer og noen geiter som han gir mat og vann. Tilbake får han melk til husholdningen og nok til å selge videre. Overskuddet bruker han på mat fra markedet som han tar med hjem til familien.

Mohammad blir varslet av vennene til Jamshir om hendelsen og han skynder seg til skolen for å finne gutten sin.

– Da jeg åpnet øynene var jeg hjemme. Det første jeg ser er mamma som gråter, sier Jamshir forsiktig. Han er en stille, tynn og litt sjenert gutt.

Dyrene holder liv i oss

Pappa Mohammad bestemmer seg for å ta ham med på sykehuset i Lahore. En reise på 16 mil som tar nesten fire timer.

På sykehuset får de beskjeden om at åtteåringen har utviklet diabetes type 1, en kronisk tilstand som ikke er kurérbar. Diabetes krever sjekk av blodverdiene tre ganger om dagen ved å stikke seg i fingeren og injisere insulin i magen. Normalt sett er dette en håndterbar sykdom, men for en allerede fattig husholdning på 12 personer blir dette starten på en livslang økonomisk svulst som i overskuelig fremtid skal tappe familien for det viktigste de har til å livnære seg.

På den lille jordflekken har pappa Mohammad hatt 21 kuer og geiter. De siste tre årene har han solgt 17 av dem for å få råd til medisin og utstyr for å holde liv i gutten sin. Nå er det kun fire igjen.

– Livet til barna mine avhenger av disse dyrene. De holder liv i oss, sier Mohammad. – Når Jamshir blir dårlig må jeg gå til markedet og selge et dyr til underpris. Så drar jeg til Lahore for å kjøpe medisin.

Endene som aldri møtes

I en bitteliten landsby nord i Pakistan, inn et trangt smug og andre port til høyre, bor Jamshir og foreldrene i et lite hus. De bor sammen med farens fem søstre, to brødre, oldefar og bestemor. Hjemmet består av et lite rom på rundt ti kvadrat med senger som er stablet oppå hverandre, og et mindre rom med noen senger, en TV, plaststoler og en vifte i taket. På veggene er det hyller med kopper og tallerkener og noen bilder. Gulvet er av betong. I portrommet er det to senger og åpen himmel. Der ligger de gamle og hviler. Det er et lite kjøkken og en kran hvor de vasker seg selv, klær og kjøkkenutstyr. Trappen leder til taket med utsikt over landsbyen.

170920_pakistan_stills_411
Bekymret for framtiden: – Hva skjer med Jamshir når jeg ikke har flere dyr eller jeg ikke lever lenger? spør Mohammed.

Mohammad er en stillferdig mann. En varm og omsorgsfull pappa med to store og trygge hender som jobber hardt for å sette mat på bordet til familien. Han ser på den lille flokken med dyr som spiser blader og hviler seg i skyggen av et tre. De produserer ikke så mye lenger, og han klarer knapt å få endene til å møtes. Familien spiser kjøtt kun én gang i året og låner litt melk fra kyrne til en kopp te. Resten må selges for å få råd til medisin.

– Jeg bryr meg ikke om tapet av dyrene mine. Jamshir er mitt alt.

Redd for fremtiden

Jamshir sliter med å skyldfølelse og er redd for hva som vil skje om sykdommen fortsetter og pappaen dør. – Jeg er redd for at dette vil følge meg resten av livet, og dag for dag gjøre meg lam og helt ufør. Dag for dag blir det færre dyr, og om pappa ikke lenger er her – hva vil skje med meg da?

Om Pakistan

Pakistan lider under en rekke humanitære utfordringer. I
de siste årene har en stor del
av befolkningen blitt internt fordrevet på grunn av vold og konflikter i grenseområdene mot Afghanistan. I tillegg har landet opplevd store utfordringer grunnet naturkatastrofer, både årlige monsunflommer og jordskjelv. I de siste årene er klimaendringene også blitt synlige og har forverret problemer med flom, tørke og dårlig vannkvalitet.

I 2017 estimerer FN at 3, 2 millioner mennesker, inkludert 1, 6 millioner barn, trenger humanitær assistanse i Pakistan.

Hva gjør Røde Kors?

Røde Kors-faddere bidrar til bedre helse for barn i flere områder i Pakistan. Det settes nå i gang flere nye prosjekter.

Røde Kors bidrar med beskyttelse, katastrofeberedskap og helsehjelp, inkludert opplæring innen førstehjelp. I tillegg jobber Røde Kors med å bedre tilgangen til rent vann og gode sanitærforhold i tørke og flomrammede områder. Dette kan for eksempel gjelde å konstruere latriner, vannpumper, bore brønner og drive opplæring.

Diabetes

Diabetes er en sykdom som
 er svært kostbar for en fattig familie. En tur til Lahore for å hente medisiner og utstyr koster omlag en tusenlapp hver gang. En tusenlapp han ikke har og som gjør at han må prioritere bort mat til hele familien. Røde Kors skal nå organisere jevnlig transport for mennesker i området som trenger å dra til sykehus. Det vil endre livet til Jamshir og familien.

Vi bruker informasjonskapsler til å forbedre din brukeropplevelse og for at vi skal forstå hvordan du bruker våre nettsider. Personvernregler