Tom og Ahmed går tur i Ahmeds nabolag på Ryen

Fra flyktningguide til familievenn

Tom og Ahmed møttes for første gang for over et og et halvt år siden. Da møttes de gjennom flykningguiden. Nå er Røde Kors-aktiviteten blitt til et langvarig vennskap.

Det er gode klemmer og brede smil når Ahmed åpner døren og inviterer Tom Rønning inn i stuen. De har kjent hverandre i snart to år, og møtes ofte hjemme hos Ahmed Suliman for å ta en prat over kaffekoppen. "Det er best å være inne nå som det er blitt så kaldt", smiler Ahmed.

Gode venner

Det var Nav som fortalte Ahmed om flyktningguiden. Det er en av integreringsaktivitetene til Oslo Røde Kors, der frivillige flyktningguider og flyktninger kobles sammen og møtes et par timer i uken. Slik blir flyktningen kjent med språk, kultur og lokalsamfunnet.

"Tom har hjulpet meg masse siden vi møttes første gang. Særlig med å lære norsk", sier Ahmed forsiktig på norsk.

Under intervjuet får han hjelp til å oversette av datteren Bahga. Men Tom mener at det egentlig ikke er nødvendig.

"Du behøver ikke være sjenert. Du er jo så flink!" sier han og forteller at de alltid snakker norsk sammen når de møtes.

En god støtte

Tom og Ahmed møtes omtrent annenhver uke. Noen ganger oftere. Før gikk de mye på tur, og Tom viste frem mange ulike steder i Oslo. Etter hvert ble Ahmed bedre kjent med byen. Og siden det er begynt å bli kaldt trives de best inne. I tillegg til å være en samtalepartner og turkamerat har Tom vært en god støtte for Ahmed. Særlig når det kommer til å forstå det norske byråkratiet.

"Nav kan være veldig vanskelig, og Tom har vært en enorm hjelp når jeg skal finne frem i alle skjemaer og søknader", forteller Ahmed.

Tom ler litt og sier at han begynner å bli rimelig god på alt av støtteordnigner og systemer i Nav. Etter fem runder som flyktningguide begynner han å få god oversikt. Han er glad for at Ahmed og familien kan få hjelp, men skulle ønske at det var lettere for folk som kommer hit å få seg jobb.

"Det er flott at vi har disse ordningene. Men jeg skulle ønske at vi var flinkere til å finne jobb til de som kommer. Det er alt de ønsker seg" sier Tom.

Reist langt

Ahmed er fra Sudan, men måtte flykte derfra på grunn av uroligheter. Familien flyktet til Libya der de bodde i 25 år. Der hadde de det ganske godt. Ahmed kunne jobbe og barna gikk på skole. Men så kom det krig også hit. Mens verden snakket om den arabiske våren og jakten på Gadaffi, snakket Ahmed og hans familie om hvor de nå kunne dra. Reisen gikk til slutt til Egypt og via FN kom de til slutt til Norge.

"Det er vanskelig å måtte forlate hjemlandet sitt. Og flykte på nytt og på nytt. Men her kan barna få en utdanning og de har muligheten til å få en jobb. Og viktigst av alt, de kan vokse opp i trygghet", sier Ahmed alvorlig.

Ønsker å bli en del av samfunnet

I Norge kan familien leve trygt. Og barna ser ut til å trives godt. Alle har lært seg norsk og har norske venner. For foreldrene er det vanskeligere å komme inn i det norske samfunnet.

"Det er vanskelig å integrere seg som voksen, for vi har ingen arenaer der vi kan treffe nordmenn", forteller Ahmed.

Selv går han på skole tre dager i uken for å lære norsk, men bortsett fra Tom og naboen har han ingen å snakke norsk med. De fleste vennene av familien er andre innvandrere og flyktninger som også snakker arabisk.

"Det er derfor det er så viktig med jobb" sier Tom.
"Og med besøk og hjelp fra deg" svarer Ahmed.