TOPP STEMNING: Unni Øygarden og Sidels Hestbæk bidro sammen med alkoholfri sjampanje til å få taket på brakkene til å løfte seg. (Foto: Bjørn Sodeland)  Vis bildetekst
TOPP STEMNING: Unni Øygarden og Sidels Hestbæk bidro sammen med alkoholfri sjampanje til å få taket på brakkene til å løfte seg. (Foto: Bjørn Sodeland)

Stinn brakke i Siljan

Det var fullt hus da Siljan Røde Kors åpnet dørene til sitt nye tilholdssted, et bygg som fra utsiden ser ut som en ansamling arbeidsbrakker, men som på innsiden har blitt en lun og god samlingsplass.

– Vi vil bare være her hele tiden. Her er det godt å være, sier Unni Øygarden, en av mange frivillige ildsjeler i Siljan Røde Kors som de siste ni månedene har jobbet jevnt og trutt for å få alt klart til den store åpningsdagen. Sammen med resten av velkomstkomitéen er hun kledd i rødt og for anledningen en stor spesiallaget tversoversløyfe med logoen til Siljan Røde Kors.

Bordene i lokalet, der dugnadsgjengen har fått sponset alt fra kjøkken til stoler og skipsgulv, er dekket med deilig fingermat, og ikke lenge etter at gjestene har kommet innenfor dørene spretter sjampanjekorkene i været.

- Denne sjampanjen kan jeg garantere at alle kan kjøre hjem på. Det er helt alkoholfritt, forsikrer John Øygarden, leder i Siljan Røde Kors, før gjestene får fylt opp glassene og han selv gjør seg klar til dagens tale. Her får frivillige, ansatte og støttespillere fra Røde Kors en takk for hjelp og tålmodighet.

BARNET ER FØDT: - Ni måneder er gått og barnet er født, skrøt leder John Øygarden i Siljan Røde Kors.

- Noen var her sent i går kveld og råtidlig i dag morges og så skjer det som alltid skjer når vi jobber sammen – det blir bra. Ni måneder har gått og barnet er født, sier Øygarden og høster latter fra forsamlingen.

Siljan Røde Kors er den ferskeste lokalforeningen i Telemark. Siden oppstart har de vært på jakt etter et eget møtested, og endelig der det på plass. Tomta, som ligger ved siden av det lokale biblioteket, har de fått låne av kommunen og brakkene de har fått for en billig penge har de totalrenovert. Vegger er fjernet, store limtredragere har kommet på plass i taket og alt har blitt malt og pusset opp innvendig. Til våren starter jobben ute, og hele brakkeriggen skal males i samme farge som biblioteket.

Snorklipping, taler og egenkomponert sang

Eli Ducros, daglig leder i Telemark Røde Kors, har blitt invitert inn som snorklipper og klipper høytidelig over båndet som har blitt festet tvers over inngangsdøra. Så stiller Siljangjengen opp med egenkomponert sang, før Siljanordfører Kjell Sølverød gir skryt for innsatsen som gjøres av lokale frivillige.

SILJANS SANGFUGLER: Åpningen av Siljan Røde Kors sine nye lokaler ble markert med egenkomponert sang. (Foto: Bjørn Sodeland)

 - Dere har hatt store ambisjoner og har fått opp dette fine huset. Utenfor er det jo fortsatt brakker, men inni bærer det ikke preg av det. Jeg synes det har blitt suverent bra, sier ordføreren.

Han får støtte av Ducros, som trekker historiske linjer tilbake til Henry Dunant, som i sin tid startet hele Røde Kors-bevegelsen.

- Han sa «skulle det ikke være mulig» og det tror jeg er mantraet til dere i Siljan Røde Kors, for dere er bygd sånn at hvis dere vil noe så får dere det til og hvis det er en dør som er lukket går dere bakveien, sier Ducros.

LOKKET UT I KULDEN: Gjengen fra Siljan Røde Kors ble lokket ut i kulden av Ove Mellingen, redaktør i Telemarksavisa, som dagen etter skrev innlegget "Folk som får snøen til å smelte". (Foto: Bjørn Sodeland)

Redaktør Ove Mellingen i Telemarksavisa, som også har tatt turen til åpningen, tar sammenligningen hakket videre.

- Jeg er rimelig sikker på at dersom det ikke hadde vært noe Røde Kors allerede, hadde det oppstått i Siljan, sier Mellingen, og avslører samtidig at hans gamle mor var en lidenskapelig frivillig i Røde Kors.

- Jeg husker veldig godt at hun var sliten og kom hjem fra jobb. Så var det et eller annet som skjedde i Røde kors og da kom en ny energi inn i henne – hver eneste gang, enten det var fakkeltog mot rasisme eller andre ting, sier Mellingen.

Les Ove Mellingens innlegg i Telemarksavisa her