Gammelt foto av røde kors sykepleiere i hvite drakter med rødt kors på brystet Vis bildetekst
Røde Kors arkivet

Etableringen 1865

Høsten 1865 ble en norsk Røde Kors-forening dannet i Kristiania. Hva var bakgrunnen for det?

For å forstå omstendighetene, må vi både til Sveits og europeisk storpolitikk, og til Sverige, som Norge var i union med.

Nøkkelår

  • 1863. Den internasjonale Røde Kors-komiteen blir etablery i Genève, Sveits.
  • 1864. Første Genève-konferansen avholdt.
  • 1864. 12 stater undertegner og ytterligere 4 inkludert Norge samme høst.
  • 1865. Brev sendes til den svenske arveprins Oscar til regjeringssjef Fredrik Stang i kristiania (Dagens Oslo).
  • 1865. 4 november Norsk Røde Kors forening etablert.

Genèvekonvensjonen undertegnes

I 1863 ble den internasjonale Røde Kors-komiteen etablert i Genève. Året etter, høsten 1864, ble den første Genève-konferansen avholdt, og Genève-konvensjonen undertegnet av en rekke europeiske stater, blant dem unionsrikene Norge og Sverige. Denne konvensjonen påla signaturstatene å respektere visse regler for krigføring. Den internasjonale Røde Kors-komiteen oppfordret de europeiske statene til å danne egne Røde Kors nasjonalforeninger, én i hvert land. Innen utgangen av 1864 fantes åtte slike foreninger, blant annet i Sverige.

Den svenske arveprinsens oppfordring

I mars 1865 sendte formannen i den svenske Røde Kors-foreningen, arveprins Oscar, et brev til regjeringssjef Frederik Stang i Kristiania, og oppfordret ham til å danne en norsk Røde Kors-forening. Stang fulgte oppfordringen, og kontaktet menn han mente ville egne seg, i sin nærmeste politiske krets. Gruppen fant et kapitalgrunnlag i et fond til falnes etterlatte, som var blitt stående urørt siden slutten på Napoleons-krigene i 1814, og utarbeidet forslag til lover.

Bildet far 1864 viser signéring av den første Geńevekonvensjonene.
Signering av den første Genève-konvesjonen, august 1864. 12 stater undertegnet, ytterligere 4 inkludert unionsrikene Norge og Sverige senere samme høst. Maleri av Edouard Charles Armand-Dumaresq, i rådhuset i Genève.

Kongelig konfirmasjon

Den 28. august kunne den svenske Røde Kors-foreningen berette at en «provisorisk» forening var dannet i Norge, under navnet «Foreningen for Pleie af Syge og Saarede i Feldt og for Understøttelse af Saarede og Faldnes Efterladte.» Foreningen sendte deretter en søknad om kongelig «konfirmasjon» – stadfesting av lovene – til Forsvarsdepartementet. Departementet godkjente søknaden, og sendte en innstilling til Stockholm. Den 4. november 1865 kom den svenske bekreftelsen. En norsk Røde Kors-forening var blitt dannet.

Den norske foreningen kom altså i stand på svensk initiativ. Selv om den svenske utsendingen til Genève i 1864 hadde undertegnet på vegne av begge rikene, var det aldri aktuelt å ha en felles svensk-norsk Røde Kors-forening. Det var det politiske grunner til. Det svenske kongehuset visste at nordmennene neppe ville godtatt å la seg underordne en svensk forening.

Den svensk-norske unionen var en personalunion, bundet sammen av en felles konge og felles utenriksledelse, men besto for øvrig av to separate og uavhengige stater. Norge hadde fått sin egen grunnlov i 1814, landet var «helt og udelelig». Det var i tråd med gjeldende unionspolitikk å ha parallelle institusjoner i de to landene.

Gammelt sort/hvitt portrettfoto av Fredrik Stang. Blant annet statsminister 1872-1880
Fredrik Stang. Fødd i Stokke i Vestfold 4. mars 1808 Cand. jur. 1828 Høgsterettsadvokat 1834 Gift 1833 med Augusta Julie Georgine von Munthe af Morgenstierne Statsråd og sjef for Indredepartementet 1845 - 1856 Stortingsrepresentant 1859 - 60 Statsminister: 1873–1880 (regjeringssjef frå 1861) Revisjonsminister 1861–1880 Død 8. juni 1884 Foto: Statsministerens kontor

For Frederik Stang og hans likesinnete var Røde Kors-etableringen et ledd i å forsterke båndene mellom Norge og Sverige, i en tid der norsk skepsis til unionen var økende blant bondeopposisjonen på Stortinget, og ellers i samfunnet. De norske styremedlemmene var ikke i opposisjon til den svenske unionen. Tvert imot, flere hadde nær tilknytning til det svenske kongehuset.

Sju medlemmer fra samfunnets øverste sjikt startet foreningen og utgjorde det første styret.