Det første styret

Sju medlemmer fra samfunnets øverste sjikt startet foreningen og utgjorde det første styret.

  • Frederik Stang (formann)
  • Wolfgang Wentzel Haffner
  • Nicolai Storm Wergeland
  • Johan Fritzner Heiberg
  • Ole Christensen Walstad
  • Per Alstrup Jordhøy Berg
  • Peter Wessel Wind Kildal

Disse mennene kom fra samfunnets øverste sjikt. Den nye foreningen ble fra starten av godt forankret i overklassen. Alle styremedlemmene hadde sentrale posisjoner i samfunnslivet eller i det formelle maktapparatet. Tre av dem satt i regjeringen, og en var valgt inn på Stortinget.

Gammel dokument med 7 gamle ovale forto av eldre bemidlede herrer
Syv stiftere av Norges Røde Kors

Her litt om de enkelte styremedlemmene:

Frederik Stang var førstestatsråd eller regjeringssjef i Kristiania fra 1861 til 1873. I 1873 fikk han tittelen statsminister. Selv om det også var en norsk statsminister i Stockholm, var det regjeringssjefen/statsministeren i Kristiania som hadde størst innflytelse på norsk politikk.

Wolfgang Wentzel Haffner ledet Marinedepartementet (Forsvarsdepartementet bestod av to deler: marine og armé). Han hadde vært privatlærer for den svenske arveprins Oscar, og hadde et livslangt vennskap med prinsen, den senere kong Oscar II.

Nicolai Storm Wergeland, dikteren Henrik Wergelands fetter, var også statsråd, og ledet Armédepartementet. Også han tilhørte svenskekongens innerste omgangskrets.

Både Haffner og Wergeland støttet den svenske kongen i hans viktigste politiske kampsak på 1860-tallet: En tettere integrasjon av unionsrikene og et felles norsk-svensk forsvar.

Johan Fritzner Heiberg var generalkirurg i den norske armeen. Senere ble han professor i medisin i Kristiania. Han var nok den eneste i styret som hadde direkte erfaring med sårede soldater, etter å ha tjenestegjort som militærlege i Skåne i 1848, under den første slesvigske krig.

Ole Christensen Walstad var storbonde i Akershus og stortingsrepresentant. I motsetning til mange andre bønder på tinget støttet han konge og union.
Per Alstrup Jordhøy Berg var grosserer i Kristiania, han var for øvrig svigerfar til senere statsminister Emil Stang.

Peter Wessel Wind Kildal var industripioner og forretningsmann, og grunnla Lilleborg industrier, som produserte såper og oljer. Han var venstremann og sto dermed noe på siden av de andre Røde Kors-stifterne, som var tilhengere av det unionsvennlige partiet Høyre.

Hva gjorde egentlig «Foreningen for Pleie af Syge og Saarede.. »?

Det første Styret gjorde var å sende ut innbydelser til medlemspåtegning til alle formannskap (kommuner), og be om bidrag. Velstående borgere særlig i Kristiania ga relativt store bidrag, opp mot 100 spesidaler (et par tusen kroner i dag).

Oppslutningen ellers i landet var beskjeden. Totalt antall medlemmer var rundt 500 de første årene. Samlete bidrag beløp seg til rundt 3000 spesidaler
Den første generalforsamlingen ble holdt i desember 1866. Formålet var å støtte den militære saniteten:

«Foreningens formål er i Tilfælde af Krig at bistaa den offentlige militære Sygepleie i Omsorg for Syge og Saarede og at understøtte Saarede og Faldnes Efterladte samt under Freden at forberede Midler hertil.»

Etter dette kunne «foreningen med det lange navn», som den snart ble kjent som, begynne sin virksomhet. Det betydde imidlertid å gjøre svært lite.
Formålsparagrafen var en hindring. Den var todelt. Den første, sykepleie i krig, krevde bruk av penger, for å få på plass en sanitetsberedskap. Den andre, støtte til etterlatte, forutsatte sparing til framtidige pensjoner.

Gammel foto av en belgisk ambulanse i byen metz under fransk-preussisk krig 1870
Belgisk ambulanse i Metz under den fransk-preussiske krigen 1870. Røde Kors arkiv.

Foreningen valgte inntil videre å konsentrere seg om sparelinjen, og ønsket ikke å bruke penger.

Passivitet og innadvendthet preget det første kvarte århundret. Som den selv uttrykte det i sin 25års-beretning: «Uden nævneverdige Begivenheder gled Tiden hen for vor unge Forening». Foreningen noterte sine regnskapstall med stor nøyaktighet, år etter år. Stort mer var det ikke å berette.

Den norske Røde Kors-foreningen ble en del av det organisasjonssamfunnet som vokste fram i Norge fra midten av 1800-tallet, men sto samtidig på siden av det. Dette var en tid der samfunnet var i endring, og moderniseringen skjøt fart.

Nye kommunikasjonsfelleskap

Handel, jernbane, postgang og aviser knyttet landet sammen i nye kommunikasjonsfellesskap. Avholds- og misjonsbevegelsen ble landsomfattende folkebevegelser. Filantropien fikk sitt gjennombrudd. Borgerskapets menn og kvinner – og særlig kvinner – engasjerte seg i sosialt arbeid. Foreningene var viktige sosiale møteplasser, i by og bygd.

«Foreningen for Pleie af Syge og Saarede…» hadde de første tjuefem årene ingen humanitære aktiviteter i Norge. Hovedtanken var beredskap, i form av å sørge for en bedre organisert sanitet for sårede soldater dersom krig skulle bryte løs. Det var i tråd med visjonen fra Genève. Men i Norge var det ingen krig. Foreningen hadde blikket vendt mot Europas slagmarker.

Gammel grafisk trykk tegning av røde kors hjelpepersonell på togstasjonen i berlin 1870-71
Sveitsiske RK hjelpepersonell til Berlin for å bistå med hjelp under krigen 1870-71(tegning ICRC)

Da krig brøt ut mellom Frankrike og Tyskland i 1871, organiserte man en stor innsamling, den første landsomfattende kampanjen av sitt slag. Det skapte engasjement i befolkningen. Men etter at den fransk-tyske krigen var over, ble det igjen stille.

Aktivitet i fredstid

Ikke før på 1890-tallet ble den norske foreningen opptatt av forhold i det norske samfunnet. Da vedtok styret en lovendring som åpnet for aktivitet i fredstid. På midten av 1890-tallet begynte foreningen å utdanne sykepleiere, først i Kristiania, litt senere i Bergen og Trondheim. Fra denne tiden ble Røde Kors en forening som mer og mer konsentrerte sin virksomhet om arbeid i fredstid, og om norske samfunnsforhold. Samtidig kom kvinnene for alvor inn i foreningen.