Illustrasjonsbilde av mange hjerter i mange farger på en vegg Vis bildetekst
Du er viktig! Ditt bidrag i andre menneskers hverdag er viktig. Ditt smil til en fremmed på gata og ditt «hei» i kassakøen betyr noe for det mennesket som mottar din oppmerksomhet. Ikke undervurder din makt til å spre glede, til å bety noe for andre. Det skal ikke så mye til.

Du er viktig

Du er viktig!

Jeg har ofte tenkt på hvordan det hadde vært for meg å måtte flykte fra alt jeg hadde. Fra familie, venner og arbeid. Ja, fra livet mitt. Da hadde hjelpen fra deg vært uvurderlig.

La oss forestille oss at jeg måtte flykte til et annet land. Et land så forskjellig fra Norge som du kan tenke deg. Der skulle jeg bygge et nytt liv. Jeg måtte lært meg et helt nytt språk, så drastisk annerledes enn mitt eget, med lyder og bokstaver jeg aldri har hørt før. Det hadde vært helt avgjørende for meg å få hjelp til å lære språket og landets sosiale normer. Mine nye naboer burde hjelpe meg til å forstå hvordan samfunnet jeg nå skal være en del av, fungerer.

Tenk hvordan det hadde vært hvis mine nye naboer ikke hjalp meg. Hvis de ikke ønsket å inkludere meg i hverdagen. Jeg hadde vært helt alene, og hatt ganske små forutsetninger for å bli delaktig i mitt nye samfunn.

Jeg har derfor lyst til å snakke litt til deg som kanskje ikke er så engasjert i integreringsdebatten. Du som ikke er så høylytt i diskusjonene rundt middagsbordet. Du som kanskje er litt skeptisk til at det kommer så mange flyktninger hit til Norge og Europa. Du er kanskje er litt redd for hvordan landet ditt vil bli hvis vi slipper inn for mange innvandrere?

Jeg ønsker å snakke til deg, fordi du er så utrolig viktig.

Det er lov å være skeptisk. Skepsis er en naturlig reaksjon, spesielt på det vi ikke vet så mye om. Mye av kunnskapen vi sitter med har vi fått gjennom media. Det er helt naturlig å være skeptisk til noe som rokker ved grunnverdiene våre. For det er sånn det gjerne fremstilles, når media skal lage en liten sak på et enormt tema.

Portrettbilde av Ida Westerhus, Frivilligkoordinator for Flerkultur og Gatemegling i Trøndelag Røde Kors.

Ditt bidrag i andre menneskers hverdag er viktig. Ditt smil til en fremmed på gata og ditt «hei» i kassakøen betyr noe for det mennesket som mottar din oppmerksomhet. Ikke undervurder din makt til å spre glede, til å bety noe for andre. Det skal ikke så mye til.

 

Og ja, noen av flyktningene som kommer hit er svært uenige i den norske levemåten. Men det betyr ikke at majoriteten er det! Noen flyktninger ønsker heller ikke å tilpasse seg sitt nye samfunn. Men de aller fleste prøver så godt de kan å tilpasse seg et liv i Norge. Jeg opplever de aller fleste er åpne og nysgjerrige på sitt nye land og på oss som er født og oppvokst her.

Så hvordan skal vi klare å få flere flyktninger til å føle seg velkommen, slik at de kan bedre bidra til sitt nye samfunn? Hvordan skal vi klare å integrere flest mulig, på best mulig måte?

Vi må slutte å integrere. Vi må inkludere.

Og med «vi» så mener jeg nettopp det. Vi. Du og jeg. Vi må bidra slik at vi ikke skaper dette samfunnet som så mange er skeptiske til og redde for. Dette samfunnet som har store og uopprettelige forskjeller mellom innvandrere og ikke-innvandrere. Du og jeg må bidra til at forskjellene mellom oss ikke utvikler seg til en stor grøft, som med tiden blir vanskelig å fylle.

Det å inkludere mennesker vi ikke kjenner kan være litt skummelt. Jeg tror ikke at nordmenn er rasister eller fremmedfiendtlige bare fordi vi ikke er så inkluderende mot nye fremmede. Vi har et varmt og omtenksomt samfunn. Vi ønsker jo ikke å tråkke over noens grenser. Vi vil ikke trenge oss på, blande oss opp i andres saker. Vi hater å være til bry. Desto høyere er terskelen for å ta kontakt med fremmede.

Men det er nødvendig at vi trenger oss på. Vi trenger hverandre. Vi trenger å se hverandre. Hvis du viser omsorg ved å ta kontakt, vise forståelse og å være litt nysgjerrig, så sier du samtidig at du ser vedkommende. Og du blir selv sett. Vi trenger å inkludere og å bli inkludert. Ved å ikke være med på inkluderingsdugnaden er vi med på å skape det samfunnet så mange er redde for. Et samfunn hvor flyktninger og innvandrere blir en belastning gjennom arbeidsledighet og sosialstønad, heller enn den ressursen de er.

Ved å ikke være med på dugnaden er vi med på å skape et delt samfunn, hvor mennesker som har flyktet blir stående utenfor. Det krever en liten innsats fra deg. Du må steppe litt utenfor komfortsonen din. Det kan for eksempel være at du må dempe trønderdialekten din og prate langsomt når du snakker til noen som holder på å lære seg norsk. Akkurat slik du snakker høyt til dine eldre slektninger som har hørselsvansker. Du inkluderer gjennom å være litt raus. Og når dere har blitt litt kjent kan det være gøy å lære bort noen trønderske fraser, « Itj fårrå nålles!

Du kan også banke på naboens dør for å gi tips om hvordan vi måker snø her i Norge. Kanskje kjennes det litt ubehagelig ut, å banke på hos fremmede? Å kjenne på litt ubehag, det går over! For det handler ikke om å belære eller sette seg over noen andre, det handler om å bli kjent. Å ta direkte kontakt, med gode intensjoner, for å lære av hverandre og vise raushet.

Å lære seg et nytt språk, det tar tid. For mange flyktninger og innvandrere er språket et stort hinder. Samtidig er å mestre det norske språket nøkkelen til å bli en del av samfunnet vårt. Vi krever allerede at flyktninger går på voksenopplæring og lærer seg norsk. Men hvem skal de praktisere språket med, når de ikke får kontakt med nordmenn? Alle som har vært i utlandet med en gruppe venner, vet at det enkleste er å prate sitt eget språk. Å prate et annet språk kan være både utfordrende, skremmende og utmattende.

Hvem skal han som flyktet fra Syria praktisere norsk med, hvis han ikke har en nordmann å snakke med? Deg! Og meg! Kan du snakke, kan du bidra. For du er jo språkeksperten, du som har pratet norsk hele livet. Gjennom å være deg selv kan du være en avgjørende brikke i dette menneskets fremtid i Norge.

Å møte mennesker fra andre kulturer er læring, for alle. Men bare hvis vi tørr åpne opp og være nysgjerrige på hverandre. Og bare hvis vi tørr utfordre og sette krav til hverandre. Mange er så redde for å si noe feil. De er redde for at noen kan bli støtt, eller for selv å bli krenket. Min erfaring er at folk tåler det. Jeg har diskutert religion, seksualitet og likestilling med mange forskjellige mennesker fra mange forskjellige kulturer og religioner, uten at jeg har opplevd å ikke bli respektert for det jeg står for. Ja visst kan vi være uenige, vi kan også diskutere så busta fyker. Men ikke vær så redd for å si noe feil, det kan være farligere enn å ikke si noe i det hele tatt. Vi er bare mennesker, på godt og vondt.

Ditt bidrag i andre menneskers hverdag er viktig. Ditt smil til en fremmed på gata og ditt «hei» i kassakøen betyr noe for det mennesket som mottar din oppmerksomhet. Ikke undervurder din makt til å spre glede, til å bety noe for andre. Det skal ikke så mye til.

Jeg drømmer om fred på jord. Ja, kall meg gjerne naiv, men jeg vil mye heller være naiv enn kynisk. Fred på jord starter med deg, dine ord og dine handlinger. Så kjenn ditt ansvar, og vær med på å bidra til at samfunnet vårt vokser seg trygt og godt for alle oss som er så heldige å bo her.

Du er viktig.