Delegat Nina brenner for bistandsarbeid

Et liv i fred og trygghet. Dessverre er det ikke slik for en stor del av verdens befolkning. Det vet Nina Fjeldvær (47) fra Stadsbygd mye om. Sykepleieren med fast jobb ved barn intensiv- avdelingen ved St. Olav har møtt grusomhetens ansikt. Nina har stått ansikt til ansikt med mennesker i den ytterste nød. Mennesker på flukt fra overgrep og tortur. Bistandsarbeideren kom hjem like oppunder jul etter å ha vært en måned i Bangladesh. På Røde Kors sitt feltsykehus jobbet hun sammen med andre helsepersonell både dag og natt for å redde liv. Hun har opplevelser på netthinnen som vanskelig viskes bort. Men hun har også lagret minner om nære og gode øyeblikk.

Et ønske om å hjelpe

Fra hun var ung har Nina hatt et sterkt ønske om å reise ut for å hjelpe andre og bli kjent med nye kulturer. Hun har hatt en indre drivkraft som pushet henne i den retningen. Anledningen kom i 2014. Da var minstejenta ti å og de to andre voksne. Mor reiste til Kenya og jobbet der i seks måneder. Fredskorpset var arbeidsgiver. Lang nok tid for både mor, far og barn. Oppholdet ga imidlertid mersmak. Nina ville ut igjen. Det kjentes så meningsfylt å kunne hjelpe til der nøden var stor. Hun søkte, kom gjennom nåløyet og ble en del av korpset til Røde Kors. Utreisetid skulle være på en måned. Og det syntes familien var greit. Det ble kursing og klargjøring for reise. I juli måned oppholdt Nina seg i Somalia. En tøff måned med mange opplevelser. Så, den 20. november, var den aktive og engasjerte damen klar for nye utfordringer. En intensiv måned lå foran henne. På et feltsykehus i en flyktningleir i Bangladesh

En utstøtt folkegruppe på flukt

Via medieoppslag i høst er vel de fleste kjent med volden som er utøvd mot Rohingya-muslimene bosatt i Rakhine-provinsen i Myanmar. Folkegruppa er utstøtt og drevet på flukt. Nabolandet Bangladesh har tatt imot nærmere en million statsløse mennesker, som før og under den farefulle flukten har opplevd de mest groteske overgrep. Det er disse menneskene Nina har møtt i sitt arbeid som sykepleier ved feltsykehuset. – Sterke møter med et folk som har lidd mer enn ord kan beskrive. Jeg jobbet mest med barn ettersom det er mitt spesialfelt. Barn som var blitt torturert og skadet av fienden. Brutal vold utført av voldsmenn uten nåde. En toåring hadde fått den ene foten sparket tvert av. Foten hadde grodd sammen feil slik at den var ubrukelig. Traumatisk og ufattelig smertefullt. Gutten var hysterisk og livende redd alle han kom i kontakt med. Man kunne bare tenke seg til alt den lille kroppen hadde erfart av ondskap.

Mye som skal fordøyes

Nina har ennå ikke «landet» da undertegnede møter henne et par dager etter hjemkomst. Det tar tid å fordøye alle inntrykkene og vende tilbake til et normalt liv. Hun har vært gjennom en svært nyttig debrifing. Og hun regner med at hun sakte, men sikkert, vil finne tilbake til den gode søvnen og hverdagen her hjemme. Enn så lenge strever hun med nattesøvnen. Og tankene går uvilkårlig tilbake til feltsykehuset og flyktningleiren der ca. en million mennesker har sitt hjem. Hun ser for seg den uendelige lange rekken av telt satt opp ved hjelp av bambusstenger og trukket med plast. Innvendig er det så å si ingenting. Bare ei matte til å ligge på. Tepper som neppe vil holde kulden ute når nettene blir kaldere. Noe kjøkkenutstyr. Klær til å gå og stå i. Hun memorerer blikkene, redslene, sykdom- mene, skadene, håpløsheten. Hun husker fortellingen om ekteparet som hadde sett huset sitt bli brent ned til grunnen. Bestemora døde i brannen. Paret så også naboens baby bli kastet på bålet. De grusomme og bestialske opplevelsene må de leve videre med. Det lettet litt å kunne fortelle om det til et medmenneske som lyttet. Hun glemmer ikke så lett de hektiske dagene og nettene på sykehuset der hun jobbet mist tolv timer i døgnet. På det meste var hun oppe i 22 timer i ett strekk. To timer med søvn i feltsenga inne i teltet før hun var tilbake på jobb. Hun minnes også takknemligheten hun ble møtt av hver eneste dag. Rohingyafolket var så takknemlige for den hjelpen de fikk av sykehuspersonalet. 

Utbrudd av meslinger og difteri

– Til og med de gangene livet ikke var til å redde, møtte vi takknemlighet. En ti år gammel gutt kom in på min avdeling med komplikasjoner som følge av meslinger. I flere dager jobbet vi intenst for å berge han, men dessverre måtte vi gi tapt. Foreldrene var sønderknuste, men takket oss stille for hjelp og omsorg. – Vi fikk et utbrudd av meslinger i løpet av tiden jeg var i leiren, og det ble min jobb å behandle barn som fikk sykdommen. Små barn blir alvorlig syke av meslinger og det kan ende med døden. I tillegg fikk vi også et utbrudd av difteri. Det vakte bekymringer både i leiren og landet for øvrig. Difteri er bortimot utryddet på verdensbasis. Derfor ble det tatt på det høyeste alvor. Jeg var hos en åtteåring da han døde av sykdommen. Det var sterkt å være vitne til hans dødskamp. Veldig sterkt. Vi kunne ikke hjelpe han. Forteller Nina og vender blikket bort. Så er hun tilbake til nåtid. – Fortvilelsen og sorgen til foreldrene som mistet sønnen sin, sitter ennå i meg. Akkurat det er det ingen forskjell på, enten man er rik eller fattig, statsløs eller trygg borger. Alle elsker barna sine like høyt. Nina har mange historier å fortelle. Mange triste, men noen fikk en gledelig utgang. – En far kom løpende inn på sykehuset med sin datter i armene. Hun pustet tungt og var meget syk på grunn av meslinger. Behandling ble raskt iverksatt, men lenge så det håpløst ut. Vi ga faren beskjed om at han måtte forberede seg på at jenta kom til å dø. Han ble fortvilt og sa at han ønsket å finne annen hjelp til dattera si. Vi advarte han å ga uttrykk for at det var altfor risikabelt å fjerne henne fra sykehuset. Heldigvis hørte han på oss. Mirakuløst nok overlevde hun, og aldri vil jeg noensinne glemme gleden faren viste. Han ble vår beste ambassadør! 

Utladet og tom for energi

En måned med hardt arbeidspress under ekstreme forhold er ikke for hvem som helst. Man må være sterk både fysisk og psykisk. Ha pågangsmot og ikke gi opp. – Det er tøft. Men når man er midt oppe i situasjonen, mobiliserer man uante krefter og står løpet ut. Det er først etter at man kommer hjem at kroppen gir signaler om å ha vært i full beredskap over lengre tid. – Hvordan merker du det? – Jeg kjenner meg tom for energi. Utladet. Vil sove, men får ikke til å sove. Tankene på siste måneds hendelser dukker opp, enten jeg vil eller ikke. Det hjelper å ha noen å snakke med. Ektemannen min er en god lytter. Uten hans og familiens fulle støtte ville det ikke vært mulig for meg å dra ut på oppdrag for Røde Kors. Jeg er helt avhengig av deres velvilje og støtte. Sier Nina. Sykepleieren som ønsker å bidra til at mennesker på flukt får hjelp til å overleve. Hun har allerede startet tankeprosessen om å reise ut igjen. – Ja, jeg ønsker det. Har man først begynt på denne reisen, er det vanskelig å slutte. Men først feiret hun jul sammen med familien hjemme på Stadsbygd.