Tretten julaftenselskap for enslige

Ute har snøen akkurat lagt seg. Det er i begynnelsen av desember og klokken er ett på dagen. Det er møte hos Saupstad frivilligsentral. I år som i fjor, skal julaften på Saupstad planlegges.

De frivillige som er med i år, foruten Knut og Solfrid er, Helge Svedal, Rakel Berg og Harriet Bendiksen. Samtlige er pensjonister. Camilla Gerhardsen, som er daglig leder for Saupstad frivilligsentral, er også til stede.

– Jeg syns det er et så bra ord: «Julaftenselskap», ikke «jul for enslige». Det høres liksom så stusselig ut.

Det er Helge som utdyper navnevalget på sammenkomsten på julaften. Helge ble med for 10 år siden. Det er han som skal være konferansier på julaftenselskapet.

Solfrid skal blant annet steke krumkaker.

– Gaveeskon, sier Solfrid på en dialekt som opprinnelig er fra Rissa.

Hun viser frem en nokså stor og farget tine i papp.

– I disse legger vi gaver og for eksempel te og kaffe til gjestene, forklarer hun.

Camilla vil fokusere på sponsingen.

– Hvordan går det med sponsing av julegaver? Jeg har sendt mail til butikker. Er det noen som vil følge opp med en telefon til de? Bare de som vil altså. Noen kan sikkert synes at det er litt vanskelig å tigge om penger på telefon, slik vi gjør. Så det er bare de som ønsker, altså. Det er frivillig.

Praten går videre mellom dem. Helge har kontaktet City Syd angående kaffe, og understreker at det ikke er noen begrensning her.

– Det er bare et spørsmål om hva jeg vil ha av te og kaffe.

– Kanskje vi kunne delt oss, at noen tar Rema, andre Coopen og andre igjen Trondos? Dere som vil, melder dere. Vi pleier å fylle opp en stor handlevogn, sier Camilla.

Utfordringen

Knut og Solfrid flyttet til Saupstad i 1983. De fikk høre mye fælt om bydelen. Den hadde dårlig rykte. Blant annet at det bare bodde narkomane her.

– En beboer fortalte at hun pleide å si at hun kom fra Kolstad, selv om hun bodde på Saupstad. Saupstad er det mest veldrevne borettslaget i byen. Det er veldig fint her. De som sprer det dårlige ryktet har aldri vært her, sier Solfrid.

Det som bare skulle bli bare ett eller to år på Saupstad, i påvente av at de skulle finne seg et rekkehus, er nå blitt til 34 år. Det var billig og lett å kjøpe på Saupstad da, forklarer Knut.

– Men vi så jo at Saupstad hadde behov også.

Høsten for tretten år siden var Solfrid Rønning med på et styremøte hos frivilligsentralen på Saupstad med blant annet daværende daglig leder, Hanne Gro Sjømark. De diskuterte hva som trengtes på Saupstad. Solfrid nevnte julaften, da hun hadde observert at mange satt alene akkurat denne kvelden.

– Det er da det skjer, på dette styremøtet. Hanne Gro lener seg over bordet, ser meg rett i øynene og spør meg om jeg tar utfordringen å lage julaften for enslige her på Saupstad. Jeg tar utfordringen der og da på én betingelse, at mannen min også blir med på det. Og Knut ble med, han. Han er ikke vanskelig å overtale, ha, ha, ha!

Og det ble slik, det ble jul på Saupstad.

Forsøkte å gi fra seg ansvaret

I starten så Solfrid for seg at de kunne ha julaften hjemme hos seg selv i stua, men det ble for mange til at de fikk plass. Derfor ble det bestemt at det ble bydelskafeen som skulle huse julaftenselskapet og at de har en maksgrense på 30 stykker.

– 12. desember er siste frist for å melde seg til juleselskapet, sier Knut.

– Men er det noen som kommer på selve julaften og sier de ønsker å bli med, så er det klart de får det. Men vi har et tak på 30 personer.

Det er Solveig som har hatt ansvaret for mye, også maten, alle disse årene. Hun forteller noe om sårbarheten til julaftenen på Saupstad. Dersom det skulle skje noe med henne, blir det ikke så greit. En dag tar det slutt.

– Vi forsøkte jo å gi fra oss ansvaret for julaften for åtte år siden, sier Solfrid og ler.

– Da skulle vi bare være gjester, ha, ha,ha! Det startet jo bra da, forklarer Knut.

– Vi dro først til gudstjeneste på julaften. Men, allerede i gangen inn til bydelskafeen, hører vi noen rope: Endelig, der kommer de! Ha, ha, ha! Det var det bare å brette opp ermene.

Det viste seg at hun som skulle lage middagen, og var opplært på ovnene ikke hadde dukket opp. De andre frivillige hadde begynt å vri på knappene på ovnen, for å finne ut av den. Resultatet ble at knappene gikk i stykker. Det endte med at Solfrid måtte varme både potetene og pølsene i mikrobølgeovnen. Ribba stekte Solfrid i panna på et gassbluss!

– Neste år må noen andre ta over, forklarer Solfrid.

– Hvis ikke må vi inn på kjøkkenet også til neste år, ler Knut.

 

 

De har tenkt tanken på å feire jul andre steder. Røros har vært nevnt. Men det blir jo ikke noe jul det, synes Knut. De to døtrene deres har egne familier, og er bosatt på henholdsvis Sunndalsøra og i Rendalen. I mange år feiret Knut og Solfrid jul med å besøke datteren i Rendalen nyttårshelgen. Datteren hadde en stor og vill vorstehhund. Det ble for mye for den lille hunden til Knut og Solfrid, en daks, så de måtte bare slutte med det. Begge syns det er greit å feire julen på Saupstad. Det er trygt og godt å være hjemme julaften.

Det som har drevet de begge med å arrangere jul for andre i hele 13 år, er at de ser at det er et behov og at de ser gleden hos gjestene. Denne gleden håper de å få se også i år, på julaften.

– Skal vi bestille lukket valnøtt, spør Knut.

Diskusjonen går rundt bordet. Det ender med at det blir romkake.