Først og fremst ungdom

Det forteller Mohammed Khaled (17). Han kom til Norge som enslig mindreårig asylsøker som 15-åring, etter en over 2 måneder lang og ensom flukt fra krigen i Afghanistan. I Norge prøver han å leve som ungdommer flest. Han trener, henger med venner og er på sosiale medier. Men det han mest av alt kunne tenke seg er å være mer med norske ungdommer.

– Trenger nære relasjoner

Til tross for at han nå har bodd i Norge i 2 år og lært seg norsk, har han ikke én eneste norsk venn. Det går ut over språk og god integrering, sier Mohammed.

– På skolen min (EVO – enhet for voksenopplæring) er det ingen norske ungdommer å snakke med. Vi elever prøver å prate norsk sammen, men noen ganger blir det til at vi snakker sammen på våre ulike morsmål. Det er ofte enklere.

Mohammed mener at det burde vært lagt opp til felles aktiviteter slik at elever med flyktningbakgrunn får mulighet til å møte norske ungdommer de kan prate norsk med. Aller helst skulle han ønsket at skolene lå nærmere hverandre, sånn at friminuttene bidro til møteplasser mellom elevene.

– Språk kan bare øves på ved å prate sammen, og det får vi ikke muligheten til, sier Mohammed.

Mohammeds ønske om å ha mer kontakt med norske ungdommer er noe svært mange flyktningungdommer opplever, forteller Irmelin Kjelaas, NTNU-forsker og medlem i Trondheim Røde Kors’ arbeidsgruppe for enslige mindreårige. Hun har forsket mye på enslige mindreåriges møte med Norge, og har intervjuet mange ungdommer.

– Mange flyktningungdommer sier at det er vanskelig å få innpass hos de norske ungdommene. Da kan de fort oppleve utenforskap til det norske samfunnet. Nære relasjoner er kjempeviktig for integreringen, sammen med ulike tiltak og aktiviteter. Nære relasjoner er grunnleggende viktig for alle mennesker, og selvfølgelig viktig for ungdommer i en sårbar situasjon, sier Kjelaas.

Hun forteller at mange av de enslige mindreårige selv beskriver ensomhet, savn etter familie, venner og nettverk, og en opplevelse av utenforskap, som de største utfordringene i livet sitt i Norge.

– Som samfunn er vi for lite nysgjerrige på hvem disse ungdommene er. Vi er for lite interessert i å finne ut hvilken bakgrunn og kompetanse de har. Vi mister fort synet av individet, og vi ender opp med å plassere dem i båser, sier hun.

– Enslige mindreårige har de samme drømmene, håpene, ambisjonene og ønskene for sine liv, som det andre ungdommer har. 

– Må tenke på fremtiden

Mohammed ønsker ikke å forteller så mye om hva han opplevde i Afghanistan. Både mamma, pappa og én av brødrene er døde. Det var den andre broren som hjalp ham ut av Afghanistan, etter at Mohammed ble rammet av en stor eksplosjon. Han bærer fortsatt arrene på kroppen. Broren og en søster er alt han har igjen i Afghanistan, dersom de fortsatt lever.

– Jeg har opplevd mye som barn. Mye som fortsatt henger igjen. Bomber. Våpen. Krig og konflikt. Å være et barn, alene på flukt, er tungt. Både fysisk og psykisk, sier Mohammed. 

Allikevel gjør han det han kan for å tenke på fremtiden. På de mulighetene han fikk da han flyktet fra krigen.

– Når du er på flukt prøver du å tenke mest på livet og framtiden du har foran deg. At du kan bo i et fritt land. Et land med muligheter. Norge er et trygt land, og jeg får muligheten til å gå på skole og tenke på fremtiden, sier han.

I Afghanistan opplevde Mohammed et samfunn som begrenset mulighet til skole og utdanning. Derfor er han så opptatt av at skole og utdannelse er det viktigste for norsk ungdom i dag.

– På skolen får du mulighet til å lære av andres erfaringer og kunnskap. Utdanning er viktig for samfunnet, og gir flere muligheter for ungdom i fremtiden. Det er viktig for demokratiet, sier Mohammed. Selv ønsker han å jobbe med å hjelpe andre mennesker. 

– Jeg skal utdanne meg til helsefagarbeider. Jeg er veldig sosial, og elsker å prate. Norge er det nye hjemmet mitt nå, og det er et land jeg er blitt veldig glad i. Jeg har lyst til å gi noe tilbake til samfunnet som tok meg imot.