Besøkstjenesten ble et vennskap for livet

2 godt voksne kvinner i nært

Hun fryktet et liv lenket til sengen. Derfor valgte Else Marie Skau å ta saken i egne hender. Det skulle gi henne et vennskap for livet.

- Jeg følte meg som en fange i mitt eget hjem.

Vaffelkjeks og kaffe. En rosa radio med nye batterier, og en seng i et hjørne. Engler på kommoden, bilder på veggene. Midt i dette sitter det en dame i en lenestol. En lenestol hun helst skulle tilbragt mindre tid i.

- Jeg har hatt et tungt og hardt liv. Men jeg ville levd på akkurat samme måte, hvis jeg fikk velge på nytt.

Det er ikke flaut å be om en besøksvenn. Det vil jeg gjerne si til de som ikke tør. Det er bare å gjøre det. Else Marie

Else Marie Skau har alltid vært en arbeidshest. Det var slik hun ville ha det. Å jobbe gjorde henne glad. Å være sterk gjorde henne glad. Å banne i kor med mannfolka på jobb gjorde henne glad. Derfor angrer hun ikke på dager med tunge løft eller seige timer som rengjører og hjelpepleier. Det var  verre å takle den dagen da kroppen stoppet henne. Da hun ikke lenger kom seg opp og ut av døra.

- Jeg vil ikke sitte inne!

- Du vet fengselet rett borti svingen? Noen ganger stod jeg i vinduet og ønsket meg dit. Da hadde jeg i hvert fall hatt selskap, sukker dama på snart 70.

- Jeg liker å røre på meg! Gå ut, møte mennesker! Hun trekker pusten fra magen. Tar sats.

- Jeg vil ikke sitte inne! Og så fikk jeg en besøksvenn. Og da ble jeg så glad.

Hun flytter blikket til kvinnen på den andre siden av bordet. Det siste året har livet blitt lettere. Rikere?

- Du har hjulpet meg med så mye, du, Abebayehu. Finere menneske kunne ikke jeg ha fått, som... Neimen, griner du?

På den andre siden av stuebordet sitter Abebayehu Birhane (48).

- Jeg gråter, Else. Men bare av glede, smiler hun.

En porcelensengel blåser hjertekyss

Else Marie var ensom før hun ringte Røde Kors og meldte inn sitt ønske om å få en besøksvenn. Foto: Marit Lundby

Det er mange som trenger en besøksvenn. Vil du bli besøksvenn?

Flere enn hver femte person i Norge forteller at de føler seg ensomme. Hvis man ikke har valgt å være alene kan ensomhet oppleves som vondt, spesielt under begivenheter og høytider som forbindes med sosialt fellesskap.

Ensomhet. Det var det Else Marie følte da hun en dag bestemte seg for å søke om en besøksvenn. Hun ville og røre på seg igjen. "Møte folk!" Et par år tidligere hadde hun fått diagnosen ME, og ble sengeliggende. Men så begynte kroppen å fungere bedre. Hun fikk energi, og ville se sola. Derfor bestemte hun seg bare en dag.

Hun ringte Røde Kors, og fortalte at hun gjerne ville ut og gå.

Jeg finner så mye glede i det å være frivillig. Det gjør godt å være god mot andre, Abebayehu, fra Etiopia.

- Det var en periode med mye tanker. Og frykt. Alt ramla sammen.

Hun blir stille. Blikket forsvinner ut av stuevinduet, der sola skinner for første gang på mange måneder.

Har ikke angret et sekund

Sol, slik husker hun dagen hun møtte besøksvennen sin for første gang. Hun har ikke angret et sekund på telefonsamtalen for to år siden.

Fra sofaen rett ovenfor trekker Abebayehu sakte pusten. Et papirlommetørkle i den ene hånden.

For Else Marie begynte livet å bli bedre for noen år siden. Nå har hun begynt å bevege seg igjen. Kommer seg opp og ned trappa fra leiligheten i fjerde etasje. Kanskje videre til postkassa, eller enda lengre. På virkelig gode dager tar hun bilen til senteret på Grorud.

Etiopisk mat og bilkjøring

- Jeg liker å kjøre bil! Har alltid kjørt masse. Vi har ikke fått gått så mye, men du hjelper meg med mye. Du har hjulpet meg med mat fra Etiopia. Og det ga meg matlysten tilbake! Hun får ikke fullrost Abebayehu nok.

Else Marie kikker ut av vinduet i stua

Else Marie kunne se fengselet fra sitt eget stuevindu. Hun følte seg som en fange i sitt eget hjem før hun fikk besøksvenn. Foto: Marit Lundby

Venner for livet

Abebayehu meldte seg som frivillig for Røde Kors' besøkstjeneste i forbindelse med et samarbeid mellom Nav, Helseetaten og Røde Kors. Prosjektet hadde opstart i Groruddalen i 2014, og har siden spredd seg til flere lokalkontorer.

Prosjektets målsetting er todelt. I tillegg til å øke antallet besøksvenner i Oslo, vil det å få økt kompetanse og jobbe som besøksvenn gi Nav-deltakere en treningsarena for arbeidslivet og bedre muligheten til å få jobb.

- Jeg finner så mye glede i det å være frivillig. Det gjør godt å være god mot andre, smiler Abebayehu og legger hånden mot hjertet.

Har blitt bedre i norsk

I hjemlandet Etiopia jobbet hun også som frivillig, og da hun kom til Norge var det naturlig å gjøre det samme i det nye lokalmiljøet. Flere andre deltakere i prosjektet forteller også, i likhet med Abebayehu, at dette gir dem en mulighet til å hjelpe andre mennesker og kommer seg ut i det norske samfunnet.

- Jeg har blitt bedre i norsk på grunn av Else, forteller Abebayehu.

- Hun er åpen og flink med mennesker. Flink til å dele sine erfaringer.

For 11 år siden kom hun til Norge som asylsøker, sammen med sine to sønner. I dag jobber hun med sitt eget rengjøringsfirma. Og besøker Else så ofte hun kan.

- Vi fortsetter livet som venner, smiler Abebayehu.

I 1949 ble Røde Kors' besøkstjeneste offisielt startet opp. På 67 år har den vokst, i takt med behovet til et økende antall mennesker som opplever ensomhet og sosial utenforskap. Tjenesten er tuftet på frivillig arbeid, og alle som ønsker det har muligheten til å bli besøksvenn. Som besøksvenn bestemmer man selv, sammen med den som får besøk, hva man vil bruke tiden på - enten det er en kaffekopp, en gåtur, eller et middagsbesøk.

For de to i stua på Rødtvet blir det litt av alt.

Hender som holder i hverandre

Abebeyahu og Else Marie har blitt svært gode venner. Det begynte med en telefon fra Else Marie til Røde Kors' besøksvenntjeneste. Foto: Marit Lundby

Ikke flaut å be om besøksvenn

Fra godstolen leser Else Marie opp en tekstmelding, sendt fra en telefon i Auskog Høland: "Hei. Nå har jeg meldt meg opp til besøkstjenesten, jeg også. Det blir sikkert bra håper jeg."

Else Marie smiler.

- Det er en gammel kollega av meg som ringer meg annenhver dag. Så forrige dagen måtte jeg si til henne at "jeg har så lite å prate med deg om. Her går det i det samme hele tida! Se om det er noe Røde Kors oppi der, sa jeg. Jeg kan ikke være Røde Kors for deg."

Hun trekker på skuldrene.

- Det er ikke flaut å be om en besøksvenn. Det vil jeg gjerne si til de som ikke tør. Det er bare å gjøre det.

Hun slår hendene sammen. Smiler stort til Abebayehu.

- For det... Det er det verdt.

Trenger du en besøksvenn?

 

 

Vi bruker informasjonskapsler til å forbedre din brukeropplevelse og for at vi skal forstå hvordan du bruker våre nettsider. Personvernregler