190227_Finsekurset_onsdag_246-23 Vis bildetekst
De frivillige i Røde Kors er hverdagshelter, og i 2022 skal frivilligheten hedres. Foto: Roar Dalmo Moltubak/Norges Røde Kors

Hverdagshelter

2022 er frivillighetens år og i den anledning vil vi løfte våre hverdagshelter som hver dag står på for å gjøre en forskjell for andre.

Av Nora Alette Sandberg/Røde Kors

Leif Arne Eide (52), Hammerfest Røde Kors Hjelpekorps 

LeifArneEide-HammerfestHK
Leif Arne Eide er aktiv i Hammerfest Røde Kors Hjelpekorps.

Når begynte du i Røde Kors?  

Jeg ble dratt med i Hjelpekorpset på slutten av 1990. Jeg ble vervet av den som var primusmotor da, mest på grunn av min kjennskap om beltevogner. Han nappet tak i meg etter jeg var ferdig som mekaniker i Forsvaret under førstegangstjenesten. Siden da har jeg drevet med dette.  

Hva gjør du som frivillig? 

Akkurat nå er jeg en av to fagledere på skred.  

Hvorfor er du frivillig? 

Jeg synes det er veldig fint. Vi er et lite samfunn, og mest sannsynlig kjenner vi den vi leter etter eller noen som kjenner vedkommende. Det er fint å kunne gjøre en forskjell. Når situasjonen føles håpløs og vi dukker opp med vesten. Det gir glede å kunne hjelpe folk som er i fjellet. 

Det var en jeger som hadde gått seg bort. Det begynte fint med solskinn og han skulle bare en snartur på jakt. Så kom tåka inn og han tullet seg bort. Da han så hodelykta fikk han jesusfølelse, fortalte han. Da vi kom til veien sa han “fy faen, for en fin jobb dere har”. Vi blir oppfattet som profesjonelle og veldig ofte blir folk overrasket over at vi ikke får betalt.  

Jeg vet ikke helt hva som trigger oss, men det er vel det å kunne bidra og gjøre en forskjell. Å bli satt pris på av de som er borte og av de som sitter og venter. 

Kan du fortelle en historie som har gjort inntrykk på deg som frivillig? 

Den aksjonen som sitter sterkest er Porsangeraksjonen, hvor vi lette etter ni ungdommer og tre stykker ikke kom tilbake i live. Vi går ofte tilbake og tar lærdom av denne aksjonen. 

Vi har et hytteområde fem mil fra Hammerfest, Skaidi. Det var vinterferie og en gjeng med ungdommer dro ut tidlig på morgenen. Været dro seg til og det storma rundt øra på dem, og de mistet hverandre på fjellet. Jeg var tilfeldigvis på Skaidi og jobbet, og hørte om hendelsen på nyhetene. Da gjorde vi alt klart og ventet på alarmen. Da den gikk var vi raske med å sette i mars og vi var på plass tidlig kveld, men vi ble stoppet fra å gå inn i området. Været var såpass ille, og det var ikke forsvarlig å gå inn. Ved 23-tiden var det som en bryter ble skrudd av og været ble stjerneklart og vindstille. Først da kunne vi gå inn og vi fant de første tidlig på morgenen. Det satt spor. 

Marit Røen (48), Kolvereid Røde Kors Hjelpekorps 

MaritRøen-KolvereidHK
Marit Røen er korpsleder i Kolvereid Røde Kors Hjelpekorps.

Hvor lenge har du vært frivillig i Røde Kors?  

Jeg har vært aktiv i fem år. Det er nok bare tilfeldigheter at jeg kom inn i Røde Kors. Jeg var med datteren min på noen kurs, og en bekjent meldte meg inn. Siden har jeg vært med. Jeg bruker å si jeg ble tvangsinnmeldt. Han jeg snakket med spurte om masse forskjellig, og plutselig sa han “Velkommen til Røde Kors”. Jeg har ikke angret.  

Hva gjør du som frivillig? 

Jeg er korpsleder i Kolvereid Røde Kors Hjelpekorps på tredje året. Jeg har vært med på noen medlemskvelder i Omsorg, og jeg kjenner litt til deres arbeid. Men det er Hjelpekorpset jeg brenner for. Det er et veldig godt miljø og man knytter nye vennskap. Også ser man hvor viktig det er at noen er der når livet butter imot på den ene eller andre måten. Når du hører Røde Kors forventer du gjerne at det er noen du kan snakke med.  

Jeg har snakket med ensomme mennesker som har ringt vakttelefonen. Det var ikke for å bli hentet, men det er for å ha noen å snakke med. Det er ganske sterkt når noen ringer og bare ønsker å snakke. 

Hva er det beste med å være frivillig? 

Akkurat nå er det gleden over å få utdannet nye frivillige. Hvis jeg får gjennom fem nye, som kan gjøre en innsats, har jeg gjort det jeg skal gjøre med tanke på at jeg sitter som leder. Nå har vi flere som venter på å bli godkjent.  

Det er en veldig flott gjeng, hvor ingen er flinkere enn det svakeste leddete. Er det noe vi ikke er flinke på må vi øve. Vi er en gruppe, ikke enkeltpersoner. Vi er også flinke på å ha fokus på de som har vært aktive en stund, og gi de muligheter til å utvikle seg videre. Alle skal ha mulighet til å vokse, og spisskompetansen skal inn. Jeg tror nøkkelen er at vi ser hverandre.  

Kan du fortelle en historie som har gjort inntrykk på deg?

Det er ikke enkelthendelser i min Røde Kors-historie som er viktig, men milepælene til frivillige som legger seg på minnet og er spesielle for meg. Når nye går utenfor komfortsonen og utfordrer seg selv for å gjennomføre kurs. Jeg får se mestringsfølelse og gleden over kursene de består, og ikke minst stoltheten de føler når de mottar ID-kort og er godkjente.  

Jeg er stolt over hver og en for den innsatsen de gjør. Alt dette er for å kunne hjelpe mennesker som er i små og store kriser. En dag kan det være meg eller mine som trenger hjelp, og da er det godt og trygt å vite at det finnes flinke frivillige som kommer og bistår med å trygge og lete. 

Paul Harald Roland (61), Alta Røde Kors Hjelpekorps

PaulHaraldRoland-AltaHK
Paul Harald Roland har vært aktiv i Hjelpekorpset i mange år. I dag er han også aktiv i RØFF.

Hvor lenge har du vært frivillig? 

Jeg startet på slutten av 80-tallet i Birtavarre Røde Kors Hjelpekorps. Det startet med førstehjelpskurs og det utviklet seg videre med flere kurs, blant annet flere lederkurs. Jeg har vært i Hjelpekorpset i 30 år, 20 år av de har jeg vært leder, men nå har jeg trappet litt ned.  

Hva gjør du som frivillig? 

Nå er jeg frivillig i Røff. Det har jeg holdt på med i fem år. Det er litt roligere. Jeg får holde på med det jeg liker aller best. Vi lærer opp ungdommene til å ta vare på seg selv i naturen, på ski og til fots. I tillegg blir de kurset i førstehjelp og redning. Jeg har litt erfaring å ta av. Jeg er også fortsatt aktiv i Hjelpekorpset, og er med på de aksjonene jeg kan. Av og til holder jeg også kurs.  

Hva er det beste med å være frivillig?  

Det er det sosiale og samholdet, også motivasjonen med å hjelpe andre og gjøre en forskjell for pårørende. Den har bare blitt sterkere med årene. Når en aksjon går godt er det motiverende. Jeg tenker på når folk er ute og får problemer så vet de at det er frivillige som er på tur for å hjelpe. Det er en fin motivasjon og en fin fritidssyssel.  

Kan du fortelle en historie som har gjort inntrykk på deg? 

En historie jeg ofte har i hodet er da en skoleklasse fra Finland var på tur i nabokommunen på 90-tallet. Da var det to-tre stykker på 14-15 år som var kommet bort fra klassen. Det var sensommer og regn, og det var litt kritisk med tanke på at de var tynt kledd. Vi fant en av dem relativt tidlig, og etter omkring ett døgn fant vi de andre. Sterkt nedkjølt, men i live. Å finne de ungene i god behold gjorde veldig inntrykk. Det var en ganske stor aksjon med alle nødetater, og alt fungerte veldig bra. Da var jeg aktiv i Birtavarre Røde Kors Hjelpekorps. 

Også er det andre aksjoner som ikke har gått like bra, og da sitter man igjen med motsatt inntrykk. Man opplever mye av spekteret i løpet av mange år.  

Gjennom hele året vil Røde Kors lage frivillighetsportretter, men vi trenger tips. Det er mange som står på og gjør en stor forskjell for andre mennesker. Kjenner du noen du mener fortjener litt ekstra oppmerksomhet, send tips til nora.sandberg@redcross.no.