220319_Flystyrt Gråtådalen_ Beiarn RK Hjelpekorps_3_Ørjan Kristensen Vis bildetekst
Foto: Ørjan Kristiansen/Beiarn Røde Kors Hjelpekorps

Kalt ut til søk etter fly: – Jeg tenker vi har fått med oss noen bilder vi har med oss resten av livet

Fredag 18. mars gikk alarmen hos Beiarn Røde Kors Hjelpekorps. Et fly var meldt savnet og hjelpekorpset ble spurt om å delta i søket.

Av: Nora Alette Sandberg/Røde Kors

Ørjan Kristiansen er leder i det lokale hjelpekorpset. Han forteller at Beiarn er et lite sted hvor det bare bor omkring 1.000 mennesker, av disse er et sted mellom 30 og 40 aktive hjelpekorpsere. Denne fredagskvelden møtte cirka 15 stykker opp for å delta i søket.  

– Det var meldt et fryktelig vær. Hvis man skulle ha et håp om å finne de måtte man agere veldig fort. Vi måtte ut med en gang, forteller Kristiansen.  

Det tok ikke lang tid før korpset fikk en ny beskjed. Flyet var antageligvis funnet, og det var ikke lenger en redningsaksjon. Men de skulle likevel ut. Oppdraget var nå å finne lokasjonen. 

– Da vi fikk beskjeden om at det var stor sannsynlighet for ingen overlevende var det ikke alle som hadde lyst til å være med, eller burde være med.

Ørjan Kristiansen, leder i Beiarn Røde Kors Hjelpekorps

Fem scootere kjørte ut i uværet for å finne veien uværet på snøscootere, og været ble stadig dårligere.  

Blåste opp til storm 

Det som startet som en redningsaksjon ble til å finne tryggeste veien til flyet. Uværet som herjer rundt hjelpekorpset blåser igjen alle spor etter scooterne, og det eneste som gjør det mulig å spore ruta inn til vraket er GPS.  

220319_Flystyrt Gråtådalen_ Beiarn RK Hjelpekorps_4_Ørjan Kristensen
Foto: Ørjan Kristiansen/Beiarn Røde Kors Hjelpekorps

– Været begynner å bli ordentlig dårlig, nesten storm. Turen innover er cirka en mil på snøscooter. Vi må hjelpe hverandre for å komme oss frem, og noen steder er det veldig vanskelig, forteller Kristiansen. 

Omkring 700 meter fra stedet letemannskapet trodde flyet hadde falt ned fant de vraket. Før de gikk inn på ulykkesstedet returnerte mannskapet for å hente politiet. Tilbake på ulykkesstedet gikk de samlet inn.  

– Det var litt som en actionscene fra en flykrasj. Mesteparten av flyet er i totalt småbiter, forteller han. 

Videre forteller Kristiansen om funnene av de omkomne. Hvordan det hele var trist, men ikke makabert. At letemannskapene aldri ropte etter overlevende. Om stillheten som lå over plassen i uværet. Om lukta av drivstoff som lå som et lag over snøen. 

– Jeg tenker vi har fått med oss noen bilder vi har med oss resten av livet.

Ørjan Kristiansen, leder i Beiarn Røde Kors Hjelpekorps

Den viktige ettersamtalen 

Aksjonen varte til sammen i to uker, hvor hjelpekorpset bistod med frakt av personell inn og ut fra ulykkesstedet. De bistod også med utstyr ved behov. Etter aksjonen har mannskapet gjennomført flere ettersamtaler og debriefer. Kristiansen forteller at han enda føler på behovet for å samle gruppa for å snakke gjennom det de har opplevd.  

Beiarn2
Foto: Ørjan Kristiansen/Beiarn Røde Kors Hjelpekorps

Operativ leder i Beiarn Røde Kors Hjelpekorps, Rune G. Guldal forteller at det ble gjennomført en debrief samme natt som aksjonen startet, men også etterpå har mannskapet samlet seg for å snakke gjennom opplevelsene. Dette gjelder også de som ikke var med inn til ulykkesstedet, men bidro på andre måter.  

– Det man ofte glemmer er at de som også har vært delaktig på andre måter kan få en reaksjon. Det er ikke bare de som har vært inne. Og det er helt greit, man har lov til å ha en reaksjon.

Rune G. Guldal, operativ leder i Beiarn Røde Kors Hjelpekorps og landsrådsrepresentant

Selv var han ikke inne på ulykkesstedet, men han deltok i aksjonen på avstand. Guldal er helt tydelig på at alle skal få rom til å snakke om hvordan de har opplevd aksjonen. Det kan være at mannskap har fått informasjon over samband som gir inntrykk en har behov for å lufte med resten av gruppa.  

– Det er viktig å bearbeide følelsene om det man har vært med på. At man har en helhetlig forståelse av dette, og prate om hva man har opplevd, sier han og fortsetter: 

– Det er en mental belastning, det vi holder på med. Det må vi være bevisst på.