190421_kjersti_lovik_portrett_027 Vis bildetekst
Foto: Roar Dalmo Moltubak/Røde Kors

Når livet serverer trøndervær

Siden sist har det skjedd mange ting i hjelpekorpset som fortjener sin plass i lederen, men noen ganger blir alt annet enn livet selv smått å snakke om.

Av: Kjersti Løvik, landsrådsleder i Røde Kors Hjelpekorps

Alle ordene i hjelpekorpsbladets ledere, på konferanser og i taler jeg holder er mine. Jeg har ingen taleskriver, det er tanker og visjoner jeg har om og for hjelpekorpset som deles. Så hva gjør jeg da når livet serverer trøndervær og visjonene drukner litt i opp og nedturer?

Jeg kan skrive om fjellskikkprisen, om Albert Lunde og om å hedre de som hedres bør. Det kunne videre ført til noen ord om både diplom med nål og helgas utdeling av hjelpekorpsets skjold til leder av HRS gjennom 14 år, Jarle Øversveen. Det burde jeg kanskje ha gjort, for vi skal og må sette pris på de fantastiske ressurspersonene vi har rundt oss. De som ufortrødent tar fatt på oppgave etter oppgave, som ikke viker i sin visjon og står som bautaer blant oss.

Jeg kan skrive om hendelsesrapporten for 2021 som forteller om et år travlere enn noen gang for hjelpekorpset. Flere oppdrag har vi aldri hatt og i tillegg har vi håndtert pandemien med alle dens oppgaver. Slå det sammen med å klare å kurse, regodkjenne, drive foreningsdrift, øve og tilpasse oss stadig endrede betingelser. Det hadde vært verd en leder i seg selv, her er det mange som har gjort ekstraordinær innsats.

Jeg kan skrive om ressursgruppene våre, fagmiljøet på våre 9 nasjonale aktiviteter og hva de jobber med. Om at vi endelig, etter mange års arbeid, er i gang med dronevirksomhet og at de første dronene som flyr på nasjonal operasjonsmanual allerede har vært i søk. Det kunne også vært noe å skrive om at nytt kurs på vannfeltet som skal ivareta krav til sikkerhetskurset overleveres Røde Kors skolen for bearbeidelse i disse dager. Hver av disse nasjonale aktivitetene hadde vært verd en leder i seg selv.

Jeg kan skrive om at vi endelig var tilbake på hyttene våre og båtene våre til normal påskeberedskap igjen, et tydelig tegn på at pandemien var over. I den forbindelse hadde det passet å skrive om at Hjelpekorpset er 90 år i år, og en historisk leder hadde kanskje vært på sin plass. Vi har jo gjort mye bra, og mye rart, gjennom disse årene. Jeg er veldig glad vi i dag bruker mer etterprøvde metoder for søk etter savnet i snøskred enn søkevinklene som var populære tidligere.

Jeg kan skrive om den fantastiske lederkonferansen som nettopp er avhold, om gode kursholdere og nyttige innspill. Det hadde den, og deltakerne, virkelig fortjent. Glade og deltakende hjelpekorpsere, dyktige ansatte som står for alt det tekniske, all den jobben ingen ser, og ikke minst programkomiteen med deltakere fra vårt eget landsråd som jeg vet allerede har begynt å tenke på neste år.

Men så leverer livet trøndervær. Det kommer kalddusjer og vi opplever tap. Vi har mistet et medlem i landsrådet, Stein er borte for meg og jeg skal snart i begravelse. Døden er en del av livet sies det, av og til synes jeg vel det er ganske så unødvendig. Vi håndterer liv og død på mange av oppdragene vi er på, og for den som trenger hjelp er det en krise i seg selv å trenge hjelp av oss. Når livet leverer trøndervær trenger vi å søke sammen, vi trenger de ekstra klemmene, og de gode trygge skuldrene til hverandre. Når det skjer blir alle andre innhold i lederen så små, selv om de hver for seg er store nok til en leder helt alene. Jeg får heller komme tilbake til dem når sola står høyt på himmelen og Syden er et sted i Trøndelag. Når livet serverer trøndervær trenger vi å søke sammen i varmen i hjelpekorpsfamilien vår, vel vitende om at vi er gode på å gi hverandre ly.