Perspektivet til en landsrådsleder

I dag virker det som en annen verden, den vi hadde før, men da beskjeden fra regjeringen kom hadde Røde Kors allerede omstrukturert seg. 4. mars sendte nasjonalkontoret ut første runde med råd for aktiviteter. Dagen etter ble våre rutiner for HLR endret. Deretter fulgte i rask rekkefølge nedstenging av aktiviteter og forberedelser til det ukjente slik at vi 12. mars allerede hadde flere nye retningslinjer på plass.

Viktig med gode relasjoner 

Nasjonalkontoret satte krisestab og jeg er glad en nøkkelperson der, er en jeg har samarbeidet tett med tidligere. At han gjennom sitt virke som konstituert leder for enhet beredskap, søk og redning på nasjonalkontoret er kjent med hjelpekorpset og den frivillige kraften. En god relasjon til de to andre landsrådslederne, Pernille og Robert, har også vært viktig. Sammen har vi kunnet løfte saker som er viktige for hjelpekorpset fordi de også ser verden som den er. Som vi vet er personlig relasjon viktig når det stormer. Det er noe av årsaken til at vi ønsker å øve med våre samarbeidspartnere i blant annet politiet før vi møtes i en skarp situasjon. Nasjonalt har vi blitt vant til å jobbe i delte dokumenter, noe som også hjalp oss nå. Det vi gjør til vanlig er også det som fungerer når det haster. I denne situasjonen hadde vi trent på de riktige tingene, og hadde noen verktøy som gjorde dette mulig. Ingen dokumenter har derfor forlatt nasjonalkontoret uten at relevante ressursgrupper og landsråd har gitt sin tilslutning.  

Tid for å være pragmatiske og løsningsorienterte

Allerede før første informasjonspakke fra nasjonalkontoret hadde landsrådet etterspurt informasjon til distriktene. Vi ønsket sterkt at hjelpekorpset skulle trekke i samme retning, bidra til å gi gode retningslinjer og sørge for at alle deler av organisasjonen hadde tilgang på samme informasjon. Som leder hviler det et ansvar for å målbære behovene til medlemmene, bidra konstruktivt til løsningen og samtidig forklare situasjonen og fortelle i hvilken retning vi skal gå. Jeg var tidlig ute med å si at i denne situasjonen må vi være pragmatiske og løsningsorienterte. Det var tid for å se de store linjene og hva mandatet til Røde Kors er. Vi kommuniserte også tidlig at dette er et maraton, ikke en sprint og at vi må være forberedt på å gjøre oppgaver vi vanligvis ikke gjør og på en måte som ikke svekker beredskapen.

Videreformidle ny informasjon raskt

Landsrådet forholdt seg også til dette ved blant annet å vaske sakslistene til landsrådsmøtene slik at det som ikke måtte løses nå ble fjernet og det ble gitt plass til det som måtte avgjøres i plenum gitt situasjonen. Det har vært utfordrende å ikke kunne nå ut til alle medlemmer med informasjon direkte, men jeg har sett distriktene på ulike måter har kommunisert retningen videre i sosiale medier. Jeg har fått være med på et møte mellom distriktsråd og lokale troikaer i Rogaland, noe som var både hyggelig og nyttig. I tillegg har det vært viktig for meg som leder å bidra til å spre informasjon og sørge for at d-rådene og ressursgruppene fikk tilgang til informasjon samtidig som det ble sendt til nasjonale tillitsvalgte og distriktskontorene. Derfor ba jeg tidlig om et møte mellom distriktsrådsledere, landsråd og nasjonalkontoret, og fikk dette 14. mars. 

Hektisk tid med korte frister

Den første tiden var hektisk, med korte frister og mye mediehenvendelser. I noen av sakene har fristene på tilbakemelding vært så korte som 30 minutter rett og slett for å få informasjon og retningslinjer ut til medlemmene så fort som overhode mulig. Jeg har vært velsignet med en arbeidsgiver som allerede 16. mars friga meg til Røde Kors 100% så lenge behovet der var større enn behovet for meg på jobb, og tror det var avgjørende for at jeg hadde kapasitet til å løse oppgaven den hektiske første måneden. De første ukene kunne pressevakta ringe før kl. 7 på morgenen og siste møte på kvelden var ikke ferdig før nærmere midnatt. Jeg var nesten ikke ute av huset den første uka, fordi fristene var korte og uforutsigbare. Etter dette fant jeg en rytme som gjorde at jeg hadde tiden mellom kl. 16 og 17 til å trene, for uten det hadde ikke kroppen eller hodet holdt følge med tempoet.

Det ble også etter hvert mulig å komme seg ut på korte turer i nærområdet. Denne treningen og turene med hund i skogen bak huset holdt meg oppe og ga det tilskuddet med energi jeg trengte. Parallelt med vervet som leder i landsrådet har jeg også et liv som medlem i et hjelpekorps. Dette korpset skulle også holdes liv i, og ettersom jeg er gift med operativ leder har jeg bidratt til å lage aktivitet der. Det har vært friminutt det også, å få bidra med ukeskonkurranser, kahooter, digitale korpskvelder, grensevakt på Værnes og øvelser med smittevernfokus. Jeg trenger et korps der jeg er «bare medlem Kjersti» og ikke «landsrådsleder Kjersti» Det er et viktig skille for å ikke brenne seg fullstendig ut, og jeg er glad korpset mitt hele tiden har respektert dette skillet.  

Står stødig sammen

Jeg er veldig takknemlig for at når pandemien først skulle komme så var det i dette landsrådets siste år. Vi har hatt mange samtaler og diskusjoner og står stødig sammen. Noe som gjør at jeg på trygg grunn kunne vurdere hva jeg hadde ryggdekning til å avgjøre alene og informere rådet om, hva som måtte diskuteres i AU og hva som måtte opp i landsrådet som fullt kollegium. Dette ville vært en mye vanskeligere balansegang for ett eller to år siden, og er et tilfeldighetenes lykketreff. Samtidig er det opp til ettertiden og noen andre enn meg å bedømme hvorvidt jeg klarte å holde denne balansegangen eller ikke. Den tiden du bruker på å gi av deg selv, på å være tilgjengelig, tåle diskusjoner og finne enigheter er gull verd og kan ikke undervurderes som lederverktøy. Det gir den tryggheten som trengs i en krisesituasjon, og rausheten til å også feilvurdere uten at kollegiet er ute etter å ta deg av den grunn, men heller bidra til å løfte sluttproduktet. Det var også viktig å være tilgjengelig for ressursgruppeledere og distriktsrådsledere som tok opp gode problemstillinger og bidro til løsningen etterpå. Dette gjør at nasjonalt nivå kunne levere retningslinjer og løsninger som ville vært bedre enn det hver og en av oss hadde klart alene. 

Nye utfordringer og erfaringer

Det er mye jeg har gjort denne tiden som følger Pippi: "Det har jag aldrig provat förut, så det klarar jag säkert" Pressekonferanse før påske med PC på en stol på spisebordet for eksempel. Hadde du spurt meg om det for tre måneder siden ville jeg nok ikke trodd det var mulig, og i alle fall ikke at det skulle gå bra. Midt i pandemihåndtering skal tross alt noe være som før. Det skal videreutvikles uniformer, vi skal ha inn forslag til kandidater til nytt landsråd, CIM måtte i mål og aksjonsstøttesystem kan ikke miste fokus. Samtidig kommer fortsatt inn saker fra siden som jeg aldri kunne forestilt meg skulle komme og som må håndteres. Alle disse sakene kan ikke utsettes til senere, og de kan i alle fall ikke utsettes i all evighet. Å slippe dette ville vært uansvarlig for en leder, da kunne vi risikert å miste fokus på det som skal løses på lang sikt og kanskje miste mulighet til å gjøre hverdagen med pandemi lettere.

I pandemiens perspektiv vil kanskje det enkleste ha vært å løse den første måneden, den åpenbare krisen er alltid lettere enn retningsforandringen som kommer etterpå. Det er nå vi kjenner på det og det er i denne perioden vi kommer til å bli bedømt på som ledere. Derfor har det vært viktig for landsrådet at vi får ut dette ekstra hjelpekorpsbladet og veldig viktig at vi nå får opp igjen aktiviteten i alle lokale korps og på distrikt, med nye retningslinjer og smittevernhensyn i bakhodet. Som ledere må vi også anerkjenne frustrasjonen operative mennesker føler på når de ikke får bidra fordi det ikke er noe som skal gjøres der de er. Lederen har et ansvar for at denne frustrasjonen ikke blir apati, det gjelder like mye for medlemmene i landsrådet som noen andre.  

Vi må komme i gang med aktivitet og finne gode løsninger

Det er for tidlig å evaluere noens innsats, men noen har vært klare ledestjerner for meg i den tiden vi har hatt. Først var det viktig å være tilgjengelig, pragmatisk, tenke løsninger og balansere involvering med tidsaspekt både i landsrådet og ellers. Jeg måtte kommunisere ut at dette kom til å ta tid, at frustrasjon er naturlig og at vi skulle komme gjennom dette sammen. Dernest måtte jeg ivareta meg selv, så det var mulig å hente energi og ikke brenne ut. At jeg får ha et lokalt korps der jeg er menig hjelpekorpset var essensielt for å løse det. Den siste måneden har fokuset vært på den lokale aktiviteten, den må opp igjen og vi må finne gode løsninger så vi ikke risikerer å miste medlemmer.