vold_frontbilde-590x258

Hvordan håndtere mistanke om vold og overgrep mot barn?

Samtaler med barn og unge som har opplevd noe vanskelig kan være krevende. Og man er ikke alltid forberedt på når de kommer.

Tekst: Ellen Rykkja Gilbert

Det kan være på sanitetsvakt, i forbindelse med søk og redning, i RØFF eller andre aktiviteter for barn og unge.

Nå er det utviklet et kurs som skal styrke frivillige og ansatte i håndtering av saker hvor det er mistanke om vold og overgrep. 

- Røde Kors skal være en trygg organisasjon. Derfor er det viktig at våre frivillige og ansatte også kan håndtere vanskelige samtaler med barn og unge som vi er i kontakt med, og følger opp ved mistanke om vold og overgrep.

Bernt Apeland, generalsekretær

Røde Kors har et ansvar for å beskytte barn  

Sondre Langenes, seniorrådgiver for Søk og Redning i Norges Røde Kors, understreker at hjelpekorpset står flere ganger i situasjoner der denne type kompetanse er relevant.  

- Vi er ute og leter etter savna barn på søk. Vi møter fortvila barn på sanitetsvakt som har kommet vekk fra foreldrene sine på store arrangementer og som har den største krisen til nå i sitt liv – de har mistet foreldrene sine. Og vi møter ungdom på arrangementer som kan ha blitt utsatt for vold eller overgrep. Så dette er relevant for oss og vi trenger kompetansen til å snakke med barn og lytte til dem, sier Langenes.  

Uniformen skaper tillit 

Røde Kors bygger tillitsforhold til barn og unge som deltar i våre aktiviteter. Uniformen og emblemet gir trygghet, og for eksempel i samtale med en sanitetsvakt kan tillit oppstå raskere enn normalt. Dersom en av våre frivillige er den som barnet velger å fortelle det vanskelige til, må vi som organisasjon være trygge på hvordan vi håndterer saken.  

- Vi er der når livet er vanskelig, og dette setter oss i en særlig tillitsposisjon. Om vi vet hvordan vi skal reagere på betroelser som kan komme når unge mennesker tar sjansen på å åpne seg, stiller vi sterkere. Vi blir også bedre i stand til å ivareta oss selv og vår egne følelser.

Kjersti Løvik, landsrådsleder i hjelpekorpset

I gjennomsnitt går det mer enn 17 år fra et barn opplever et seksuelt overgrep til vedkommende forteller noen om dette. Den lange latenstiden skyldes ofte frykt, skyldfølelse, distansering og manglende begrepsapparat. Vi vet at dersom barn som er utsatt for overgrep forsøker å fortelle en voksen om sin situasjon og opplever å ikke bli hørt, kan det gå mange år før de forteller om overgrepene neste gang.   

- Det jeg opplever er at når du sitter litt skjermet og i Røde Kors uniform, så har du allerede fjernet mange av filtrene til folk, da er det kanskje bare et enkelt spørsmål og litt stillhet som skal til før personen tør å snakke om det vanskelige, påpeker Langenes.  

Alt er ikke som du tror  

Som tidligere operativ leder i Bergen Røde Kors opplevde Sondre Langenes flere situasjoner hvor trygghet i å snakke med barn og ungdom om vanskelig ting var viktig. En hendelse der tiden og tryggheten til å lytte ble avgjørende for å kunne forstå og møte behovet til en ungdom han skulle hjelpe, var som sanitetsvakt på en konsert:  

- Vaktene tok ut ei jente i fra publikum som åpenbart hadde problemer. Det framsto som et panikkanfall utløst av presset fra menneskemassen foran scenen. Jenta ble overlevert til Røde Kors og fulgt backstage.Hun klarte nesten ikke å gå, så vi satte oss ned på en instrumentkasse bak scenen mens hun hyperventilerte. Da det roet seg litt begynte jeg å spørre litt «Hva var det som skjedde?». 

Så fortalte hun hva som skjedde foran scenen. 

- Etter hvert så kommer det fram at det var en hendelse på et lignende arrangement for et par år siden som gjorde at hun gjenopplevde noen minner som gjorde at hun fikk panikk. Den gang hadde hun blitt befølt og forsøkt voldtatt i en tettpakka menneskemengde. Vi fortsatte å snakke og det viste seg at hun bare hadde lagt lokk på det, hadde ikke snakka med noen om det og hadde prøvd å fortrenge det. Og så dukka hendelsen og følelsene opp igjen der og da.

Sondre Langenes, hjelpekorpser

-  Hun ville gjerne ha kontaktinformasjonen min, men det kunne jeg jo ikke gi som frivillig. Jeg informerte isteden om andre steder hun kunne søke hjelp og oppfordret henne til å snakke med noen hun er fortrolig med, enten foreldre, helsesykepleier på skolen, lege eller politiet. «Det er hjelp å få, ikke sitt alene med dette her» fortalte jeg henne.   

Det Langenes har tatt med seg fra opplevelsen, er at alt ikke er som du tror. Det er lett å tenke at her er det bare ei jente som har fått panikk, roe personen ned og så lose henne ut og tilbake på festen igjen.

- Det tror jeg ikke hadde gått så bra da. Jeg gjorde jo egentlig ingenting. Jeg satt bare å lytta aktivt. Og så var jo fordi jeg turte å spørre.  

​​​​​​Sett deg inn i hva skal gjøre hvis du mistenker vold og overgrep  

Som frivillig kan det være deg barnet velger å forteller om det vanskelige til. Som korpsleder kan du være den første som får høre om mistanken og som må følge opp den frivillige og saken videre.  

Kurset «Tør du å lytte» skal bidra til å gi Røde Kors-frivillige kompetanse i forebygge og håndtere hendelser hvor det er mistanke om vold og overgrep på barn.  

- Hensikten med kurset er at frivillige skal kjenne seg tryggere i slike vanskelige samtaler, og vite hvordan de kan følge opp saken videre.

Ellen Rykkja Gilbert, seniorrådgiver for beskyttelse i Norges Røde Kors

Ved mistanke om vold og overgrep mot barn er det Røde Kors som organisasjon, ikke den frivillige, som melder til Barnevernet eller politiet. Ved bekymring skal frivillig ta kontakt med nærmeste ansattkontakt.  

Selv om slike saker er svært sensitive, og det er viktig at færrest mulig involveres, skal du aldri stå alene med vurderingen. Snakk med lederen din, eller med noen på nasjonalkontoret dersom det er om mistanke om at et barn kan være utsatt for vold eller overgrep. Det er også mulig snakke med barneverntjenesten anonymt. 

Relevant for frivillige i hjelpekorpset

- Jeg hadde ikke vært rusta til eller turt å ta slike samtaler uten å ha tatt flere kurs hos Røde Kors om vanskelige samtaler og psykososial førstehjelp. Jeg hadde nok den iboende redselen for å spørre om feil ting og stille meg selv spørsmålet «har jeg noe med dette å gjøre», reflekterer Langenes. 

Men det er ikke farlig å spørre.  

- Det viktigste jeg har lært er at det er personen selv som setter grenser for hva vedkommende har lyst til å fortelle. 

- Jeg ser at dette kurset vil gi noe av tryggheten og treningen i kommunikasjon og ikke minst – trening i å lytte. Det er stor forskjell på å høre og å lytte. Vi treffer mennesker som av ulike årsaker stoler på oss og kan komme til å si ting vi burde lytte til og reagere på. Kurset inneholder caser som er hentet fra hjelpekorpsets hverdag, og som vi vil kjenne oss igjen i. Dette gjør kurset veldig relevant for hjelpekorpsere, sier Løvik. 

Les mer om rutinene for meldesaker og råd for samtale med utsatte barn i  Veileder - Hvordan møte barn og unge som forteller om noe vanskelig? 

Vi bruker informasjonskapsler til å forbedre din brukeropplevelse og for at vi skal forstå hvordan du bruker våre nettsider. Personvernregler