Hva er Genèvekonvensjonene?

Genèvekonvensjonene er avtaler mellom alle verdens stater. Avtalene skal redusere lidelser i krig og beskytte mennesker som ikke deltar i kampene.

Grunnleggerne av Røde Kors mente det kunne være mulig å forene krig og rett. De så for seg at selv i krigens kaos og lidelser kunne noen felles regler bidra til et minstemål av humanitet. Den første Genèvekonvensjonen ble undertegnet i 1864, og var et veldig viktig skritt på veien i arbeidet for å regulere hva som er lov i krigføring.

I dag er det fire Genèvekonvensjoner

Disse omtales vanligvis som Genèvekonvensjonene av 1949. Det er fordi de ble revidert i 1949. Da fikk de den formen og det språket de har i dag. Samtlige konvensjoner ble dannet som et resultat av hver sin væpnede konflikt: 

Første Genèvekonvensjon ble vedtatt i 1864, etter slaget ved Solferino, i krigen mellom Sardinia og Frankrike på den ene siden og Østerrike på den andre.  

Andre Genèvekonvensjon kom til i 1906, som et resultat av erfaringene fra sjøkrigen mellom Japan og Russland. 

Tredje Genèvekonvensjon kom til i 1929, som følge av krigsfangers manglende rettigheter og grusomme lidelser under 1. verdenskrig.  

Fjerde Genèvekonvensjon av 1949 var et resultat av 2. verdenskrig, hvor om lag 50 % av ofrene var sivile. 

Kjernen i humanitærrette

Genèvekonvensjonene er kjernen i humanitærretten, og er det eneste lovverket alle verdens stater har forpliktet seg til å følge. Gjennom Genèvekonvensjonene har verdens stater blant annet forpliktet seg til: 

  • Å handle humant selv i krig 
  • Å respektere det enkelte mennesket 
  • Å ta hånd om og pleie både egne og fiender 
  • Å forby tortur, masseutryddelse, tilfeldig drap, deportasjoner og plyndring 

Første Genèvekonvensjon  

Sanitetspersonell og syke og sårede soldater som ikke lenger deltar i striden, er ikke lovlige mål. Disse har krav på respekt for sitt liv. De skal beskyttes og behandles medmenneskelig, og uten forskjellsbehandling.  

  • Det er forbudt å drepe en motstander som har overgitt seg. 
  • De sårede skal pleies av den parten i konflikten som har dem i sin varetekt.  

Andre Genèvekonvensjon 

  • Syke, sårede og skipbrudne ved krigføring til sjøs er ikke lovlige mål.  
  • Reglene fra den første Genèvekonvensjonen ble i 1906 utvidet til å gjelde for krigføring til sjøs. 
  • Partene i konflikten skal hele tiden - og særlig etter trefninger - lete etter skipbrudne og gi dem all mulig beskyttelse. 
  • Etter avtale kan skipbrudne bli satt i land i en nøytral havn. De kan da ikke ta del i krigføringen på nytt.  

Tredje Genèvekonvensjon 

Krigsfanger skal behandles humant. Det er forbudt med tortur, og krigsfanger behøver ikke oppgi annen informasjon enn navn, militær grad, fødselsdato og registreringsnummer.  

Krigsfanger har følgende rettigheter: 

  • Et sted å bo 
  • Mat 
  • Klær 
  • Helsehjelp og pleie 
  • Ettersyn 
  • Kontakt med sin familie 

Fjerde Genèvekonvensjon 

Sivile er ikke lovlige mål.  

  • Sivile som er i fiendens varetekt skal respekteres. De skal beskyttes mot enhver form for vold og represalie – ingen skal stå til ansvar for noe de ikke har gjort. De skal også kunne opprettholde forbindelsen med sine slektninger. 
  • Sårede, syke, gravide, barn og ungdom skal ha spesiell beskyttelse. Det er egne regler for behandlingen av barn, internerte personer, sivil sykepleie og religionsutøvelse.  

Tilleggsprotokollene

Det er vedtatt tre tilleggsprotokoller til Genèvekonvensjonene. 

Tilleggsprotokoll av 1977

I konfliktene etter andre verdenskrig så man at det var behov for ytterligere regler på nærmere bestemte områder, hvor Genèvekonvensjonene viste seg ikke gi god nok beskyttelse. Særlig forsivilbefolkningen, men også sanitetspersonell, sårede og tilfangetatte. Første tilleggsprotokoll gir derfor enda flere regler i væpnet konflikt mellom de stater.

Det innebærer blant annet at: 

  • Helsepersonell er gitt økt beskyttelse 
  • Mulighet for opprettelse av områder og soner med særskilt beskyttelse 
  • Personell som deltar i hjelpeaksjoner for sivilbefolkningen gis særskilt beskyttelse 
  • Sivilforsvaret skal beskyttes 
  • Det er forbudt med angrep som ikke skiller mellom militære mål og sivile personer eller gjenstander 
  • Det er forbudt å bruke krigføringsmetoder som innebærer alvorlige skader på naturen 
  • Det er forbudt å angripe mål som medfører katastrofer for sivilbefolkninger (for eksempel demninger, diker og kjernekraftanlegg) 
  • Utsulting er forbudt 
  • Kvinner og barn er gitt økt beskyttelse

Tilleggsprotokoll av 1977 

De fire Genèvekonvensjonene av 1949 gjelder i hovedsak internasjonale væpnede konflikter, der to eller flere stater kjemper mot hverandre.

Etter andre verdenskrig har interne, såkalt ikke-statlige væpnede konflikter, dominert. Den andre tilleggsprotokollen regulerer slike. Den andre tilleggsprotokollen er vesentlig kortere enn den første, og det er strenge regler for når den gjelder. Konsekvensen er at reglene for ikke-internasjonale væpnede konflikter er mindre detaljerte enn reglene som gjelder i internasjonale væpnede konflikter.

Til dels skyldes dette at flere av verdens stater har vært motvillige til å inngå avtaler med andre stater om håndteringen av noe de anser som interne anliggende. I tillegg ønsket ikke statene å gi medlemmer av ikke-statlige væpnede grupper den samme rettslige statusen som statlige militærvesen har.  

I dag er gapet mellom reglene i internasjonale og ikke-internasjonale væpnede konflikter i ferd med å tettes av sedvaneregler, som stort sett er de samme uavhengig av konflikttype. Sedvaneregler eruskrevne regler som har blitt skapt fordi de i praksis har blitt fulgt over lang tid. Sedvaneregler i væpnede konflikter er bindende for alle verdens stater. 

De uskrevne reglene viser seg særlig relevant ved borgerkrigene. Det er derfor i dag klare grenser for hva som er lov, uavhengig av om det kriges mellom, eller inne i stater.  

Tilleggsprotokoll av 2005 

I 1864 etablerte den første Genèvekonvensjonen Røde Kors-emblemet som et beskyttelsesmerke. Emblemet signaliserer nøytral status, medisinske installasjoner og sanitetspersonell. Senere bleden røde halvmånen anerkjent som et likeverdig beskyttelsesmerke. 

Ingen av emblemene er ment å inneholde noen religiøs betydning. Likevel har de av noen blitt tolket slik. Derfor ble det i 2005 etablert et tredje emblem: Den røde krystall.

 

Vi bruker informasjonskapsler til å forbedre din brukeropplevelse og for at vi skal forstå hvordan du bruker våre nettsider. Personvernregler