Nå kan Hameed gå igjen
13-åringen tråkket på en landmine. Nå har han fått protese, og kan endelig gå igjen.
Hameed ser alvorlig ut. Han er tankefull, sjenert, men høflig og ydmyk. Det er april, bare noen uker siden dagen som forandret på alt.
For han hadde hele livet sitt lagt opp. Nå, i en alder av 13, hjalp han sin far å gjete sauene. Når han ble gammel nok skulle også han bli bonde.
Mistet beinet sitt
- Klokken var ett. Jeg gjetet sauene mine. Det var mye gress der jeg gikk, men jeg fulgte bare etter dem. Plutselig eksploderte det, forteller Hameed rolig.
13-åringen tråkket på en landmine, som så altfor mange andre i Afghanistan. Landet ligger på verdenstoppen for landminer og andre eksplosiver gjemt i jorda. Hameed var heldig som fikk beholde livet.
«Jeg trodde at jeg aldri kom til å kunne gå eller bli frisk igjen»
Men han mistet det ene beinet sitt. Lenge var det fare for at også det andre måtte amputeres. Hameed må sitte i rullestol, og han er helt avhengig av faren for å få livet til å gå rundt. Han trenger ham til hver minste lille ting.
- Trodde aldri jeg skulle gå igjen
Syv måneder senere går det atskillig kortere tid mellom hvert sjenerte smil. Han ser ned i bakken og smiler så bredt at selv hjørnetennene får et glimt av verden der ute.
- Jeg trodde at jeg aldri kom til å kunne gå igjen eller bli frisk igjen, forteller han smilende.
- Jeg trodde amputeringen av et bein betød at jeg ikke kunne gjøre noe på egen hånd lenger. Nå er det ordentlige beinet mitt bra, og jeg kan gå med protesen. Den kjennes som mitt eget bein når jeg går, forteller han entusiastisk.
Kvitt krykkene
Hameed er kvitt rullestolen, og går sakte frem og tilbake på det som ser ut som en veibane med to filer. Opp den ene siden, ned den andre. Frem og tilbake for å øve seg på å gå med protesen. På bare noen uker har han gått fra å støtte seg til krykker, til å kaste dem helt. Han er glad og takknemlig for at han kan gå igjen, nesten akkurat som før.
- Hadde det ikke vært for behandlingen jeg har fått på det ortopediske senteret hadde jeg nok bare sittet hjemme. Kanskje hadde jeg måttet krabbe resten av livet, forteller han tankefullt.
Vil gå på skolen
Og ambisjonene til Hameed slutter ikke med gåingen. Nå vil han lære seg å lese og skrive. Han vil ikke lenger bli bonde, som sin far. Han vil bli lærer.
- Mitt største ønske nå er å kunne gå på skolen. At jeg skal lære meg å lese og skrive, for det kan jeg fortsatt ikke. En dag skal jeg skrive et brev til min venn, som jeg har skrevet helt selv, avslutter han.