Født på flukt

Les mer om vårt arbeid i Bangladesh

Siden slutten av august har den lille byen Cox´s Bazar mot grensen til Myanmar blitt overfylt av over 600 000 nyankomne utmattede, dehydrerte og underernærte mødre, fedre og barn. Unge og gamle. Barn uten foreldre og foreldre uten barn. 

På et lite område bor de under en presenning eller i et skur under elendige forhold. Lite tilgang til vann, mat, toaletter, dusjer. Mange er redde,  traumatiserte, syke og mangler egentlig alt.

En liten gutt blir født

– Nå må pappa forlate teltet, sier en av legene. Pappa rikker seg ikke. Tviholder. Legen gjentar. 

– Pappa må ut nå! En sykepleier tar ham med ut. Kirurgen lager et snitt i magen på kvinnen. Fostervannet renner og i løpet av kort tid kommer en bitteliten og blek guttekropp til syne. Den er helt stille. Ikke en lyd. Stemningen i teltet er konsentrert. Stille, med unntak av pipelyder fra utstyret som gjør det mulig å redde liv. 

Babyen tas med til en annen seksjon av teltet. Den har hjerterytme, men sliter med å puste selv. En sykepleier legger en pumpe til ansiktet og begynner å gi luft inn i lungene. Det pågår lenge. Veldig lenge.

«Ryktene om sykehuset går i området nå. Alle blir behandlet likt, det koster ikke penger og pasientene får god hjelp og støtte»

Feltsykehus redder liv

Anette er 61 år og har vært jordmor i snart 35 av dem. Til daglig er hun blant annet jordmor ved Oslo Universitetssykehus, og har vært med på flere oppdrag for Røde Kors. I Nepal, Filippinene og nå Bangladesh. 

Hun forteller at feltsykehuset tar imot pasienter med komplikasjoner som mindre helseklinikker i området, som ikke har kirurgi, ikke kan behandle. Spesielt gravide som har flyktet fra volden i Myanmar er sårbare, og i løpet av de første ukene er det omtrent så mange som fire av ti nyfødte som ikke overlever fødselen.

– Det er summen av mange ting de har opplevd på flukt. De har ikke hatt medisinsk tilsyn eller svangerskapskontroller på lang tid. Noen har infeksjoner og er syke, andre er underernærte og dehydrerte. Det kan dessverre føre til spontanaborter og dødfødsler. Vi kan gjøre operative inngrep som redder liv til både mor og barn, men vi klarer ikke å redde alle, sier Huitfeldt.

Liv i leiren 

Så ser vi en liten finger begynne å bevege seg. Humøret tar seg opp. Pumpingen fortsetter. En liten hånd knyttes og den første lille lyden høres fra det lille nye mennesket som har kommet til verden.

«Det ser ut til at alt står bra til med barnet, han puster og har gode hjertelyder. Mor er i ferd med å få lukket såret etter keisersnittet og får snart babyen til brystet så den kan begynne å suge»

Navlestrengen kuttes og guttens pappa får komme tilbake til teltet. Han er rolig og ser babyen få hjelp til sine første pust og åpne øynene for aller første gang. Denne babyen er en som legene og sykepleierne klarte å redde.

Om et par dager drar den lille familien tilbake til en uviss fremtid i leirene, hvor det nå bor 800 000 andre mennesker som også har flyktet fra volden i Myanmar.