Tolv år gamle Abdullah ligger på en sykehusseng med et pledd over seg. Han biter tennene sammen og kniper igjen øynene i smerte.

Sykehuset ble Abdullahs redning

Tolv år gamle Abdullah skulle bare hente vann. Så smalt det.

Av Maria Korkunc, Røde Kors

Lydnivået er høyt i det ferskenfargede akuttmottaket på al-Shikhan sykehus i Nord-Irak. Og høyere skal det bli når tolv år gamle Abdullah blir trillet inn.

Den internasjonale Røde Kors-komiteens (ICRC) kirurgiske team kaster seg over gutten. Han er bevisstløs, armene og føttene hans er blodige. Abdullah har lav puls.

«Jeg skrek etter hjelp etter eksplosjonen, men ingen svarte meg»

Abdullah (12)

Ironisk nok har han på seg en genser med påskriften «warrior». Den svenske sykepleieren Fredrik Runsköld har fylt en hvit latekshanske med varmt vann, som han holder mot guttens fot.

– Pasienten er veldig kald, det er vanskelig å få målt pulsen når han er så kald som han er. Jeg prøver å varme opp foten hans litt, forklarer Runsköld, som har jobbet på sykehuset i to uker.

Frigjøringen av Mosul

Sykepleierhender jobber raskt. Tre andre skadde sitter på hver sin blåkledde sykeseng og venter på hjelp. Pårørende stimler rundt sine skadde, og de tykke, gulmønstrede gardinene som skal skjerme pasientene er til liten nytte.

Akuttmottaket på sykehuset nord i Irak er ikke stort, men det gjør nytten. Spesielt når det er det eneste sykehuset i Nineveh-provinsen som ikke er kontrollert av IS.

12 år gamle Abdullah får umiddelbart behandling ved Shikhan-sykehuset utenfor Mosul, etter at han ble skadet av en granat. Foto: Maria Korkunc/Røde Kors

Den fryktede terrorgruppen har i to og et halvt år kontrollert Mosul, Iraks nest største by. I midten av oktober satte irakiske styrker i gang en operasjon for å frigjøre Mosul fra gruppen.

Intense bakkekamper har sendt flere titalls tusen mennesker på flukt fra alt de eier.

Samtidig sender kamphandlingene mennesker i døden, eller kanskje de havner på al-Shikhan sykhus, hardt skadet. Hver eneste dag tar sykepleierne og legene som jobber her imot krigsskadde barn, kvinner og menn.

«Det er ganske vondt å se uskyldige mennesker skadet på denne måten. Det er uskyldige barn, voksne og kvinner som kommer inn med disse skadene»

Vinod Mishra, leder ICRCs kirurgiske team

Fellesnevneren er at de tilfeldigvis befant seg på feil sted til feil tid.

– Jeg skrek etter hjelp

På akuttmottaket får legene og sykepleierne nøstet lille Abdullah inn i et spindelvev av ledninger. Han våkner gradvis til bevissthet.

– Jeg var i garasjen for å hente vann i brønnen da en bombe eksploderte ved døren. Splinter gikk inn i beinet mitt, og jeg har kutt i hånden, forteller Abdullah, som bor i en landsby nær Mosul.

Til tross for smertestillende, kan man tydelig se at Abdullah har sterke smerter. Smertene kommer tydelig til uttrykk i ansiktet hans når legeteamet undersøker det skadete venstrebeinet hans. Han kniper øynene hardt igjen, åpner munnen. Gir fra seg et lite gisp. Han smiler tappert innimellom, og forsikrer om at det går bra, selv om det er åpenbart at det ikke gjør det.

- Jeg skrek etter hjelp etter eksplosjonen, men ingen svarte meg. Til slutt fikk jeg hjelp av en fyr, han tok meg og faren min med hit, forklarer Abdullah, mens legene undersøker beinet hans.

- Er du redd?

- Litte grann, svarer han blygt.

Tolvåringen vet ikke hvor faren har tatt veien. Han blødde fra mageregionen og forsvant for undersøkelser og behandling. Legene vet fortsatt ikke hvor ille Abdullahs skader er før han snart legges på operasjonsbordet.

- Alvorlige skader

Klokken har ikke rukket å slå tolv ennå, og fem krigsskadde pasienter har allerede funnet veien til sykehuset. Av dem har to måttet gi opp kampen – de kom til sykehuset for sent. Norske Vinod Mishra leder ICRCs kirurgiske team.

Norske Vinod Mishra og helsekoordinator Carmen Carillo fra ICRC ved Shikhan-sykehuset. Foto: Maria Korkunc/Røde Kors

– Det er ganske vondt å se uskyldige mennesker skadet på denne måten. Det er uskyldige barn, voksne og kvinner som kommer inn med disse skadene. Det er alvorlige skader, forteller Mishra.

Atmosfæren på sykehuset er spent. Skadde trilles gjennom de lange, smale, gule- og rosafargede korridorene, i sykeseng eller rullestol, alt ettersom hvor lang tid de har tilbragt på sykehuset. Opprørte pårørende leter etter familiemedlemmene sine, eller trøster hverandre.

En ung mann i lilla skjorte sitter alene på en benk og gråter stille. Han dekker ansiktet med hendene sine. Til tross for sykehusets spede forsøk på å live opp stemningen med farger og bilder på veggene, er det lite som kan live opp et sykehus fylt med personlige tragedier.

– Det som gjør mest inntrykk er de skadede barna. Av fem pasienter i dag, er tre barn. De har ikke noe skyld i denne krigen. Det er vondt å se at så mange vil hverandre vondt, sier Mishra, og sukker.

Lang operasjon

Abdullah trilles inn i operasjonssalen. Den danske kirurgen Martin Nørgaard vet fortsatt ikke hvor alvorlige Abdullahs skader er, når han skal til å operere.

– Denne unge gutten ble truffet av splinter fra en bombekaster i morges. Han har blant annet en blodansamling i låret. Vi skal tømme den og se om han har skadet noen blodårer, forklarer Dr. Nørgaard, bak det blå munnbindet og den grønne operasjonsluen.

– Kan vi starte? Dr. Nørgaard ser på det kirurgiske teamet sitt, satt sammen av helsepersonell fra et knippe forskjellige land over hele verden. De nikker.

– Excellent, sier han, og setter i gang.

Det blir en lang operasjon. Abdullah har en avrevet pulsåre i beinet. I verste fall våkner han opp med bare ett bein.

Verden utenfor operasjonsstuen er kald. Om natten kryper temperaturen ofte under frysepunktet. På de drøye tre månedene Mosul-operasjonen har vart, har over 140.000 mennesker måttet flykte fra alt de eier. De flykter i det de står og går i, kanskje ikke mer enn en tynn pysj, med åpne plastsandaler på føttene. De flykter fra mer eller mindre velkonstruerte hus, til løvtynne telt, som ikke akkurat beskytter dem godt mot den ugjestmilde kulden.

Men de er i det minste trygge - trygge fra våpnene som kan frarøve dem selv eller familiemedlemmer livet.

«Jeg er så takknemlig for all hjelpen jeg har fått her. Nå gleder jeg meg til å gå på skolen igjen»

Abdullah Adel (12)
ICRC-delegat Vinod sammen med Abdullah, som raskt kommer seg på bedringens vei. Foto: Privat

– Takknemlig

Solen steker mot det lille sykehuset som ligger drøye 40 minutter med bil fra hjertet av Mosul. Det har blitt et nytt år, og det er over tre uker siden Abdullah lå på operasjonsstuen på Al-Shikhan for første gang.

Solen treffer den hvite gipsen hans, som strekker seg hele veien fra tærne og opp til kneet. Han smiler bredt.

– Jeg er så takknemlig for all hjelpen jeg har fått her. Nå gleder jeg meg til å gå på skolen igjen, sier han håpefullt, mens han triller litt på rullestolen sin.

Etter nesten fire uker på sykehus kan 12-åringen endelig reise hjem igjen, med begge beina godt plantet på jorden. Samtidig må de ansatte på al-Shikhan se nye, hardt skadete Abdullah-er komme hver eneste dag.

Støtt vårt arbeid i Irak