Helsesenter for papirløse

Papirløse trenger også helsehjelp

Alle mennesker blir syke. Men ikke alle kan gå til legen. Så se for deg at du en dag blir syk. Problemet ditt nå er at du ikke kan be noen om hjelp. Det får du ikke lov til.

Tekst: Marit Lundby Foto: Olav A. Saltbones

Til slutt er du så syk at du ikke har noe valg; du må på sykehus. Men nå dukker et nytt problem opp. For et sykehus er ikke nødvendigvis et trygt sted. Kanskje de som jobber der ikke vil hjelpe deg? Hva om de ringer politiet og sender deg langt vekk, til et sted du føler deg enda mer utrygg?

Føler seg mindre verdt

Antakeligvis har du heller ikke penger til å kjøpe medisin. Så du må leve med sykdommen – og med frykten.

Alle mennesker blir syke. Så enkle – og kompliserte er vi. Er det en infeksjon? Kanskje diabetes? Angst, søvnvansker, vondt i magen? Du vet ikke hva som er galt, men du vet at du begynner å bli redd.

I en sofa i Oslo sitter det en mann fra Iran. Edris (29) har bodd i Norge siden 2014, men på grunn av politiske og religiøse grunner kan han ikke returnere til hjemlandet. Samtidig har han ikke oppholdstillatelse i Norge. Det siste året har han i tillegg slitt med sykdom ...

– ... og uten penger eller papirer har jeg ingen rett til helsehjelp, forteller han.

– Det er vanskelig. Jeg blir ikke yngre, samtidig som jeg ikke aner noe om fremtiden min. Jeg kan ikke engang ha et bankkort. Han rister på hodet.

Hver dag kjenner du at sykdommen blir sterkere, og du blir svakere.

Hva gjør du med sykdommen din da?

– Man føler seg mindre verdt, og det er ingen god følelse.

Papirløse

  • Papirløse migranter er personer som har fått endelig avslag på søknad om asyl eller som ikke har registrert seg og som av ulike årsaker  oppholder seg i Norge.
  • Oslo Røde Kors og Kirkens Bymisjon tilbyr gratis helsehjelp til denne gruppen, i tillegg til andre personer uten papirer, som ikke har søkt asyl eller aldri har blitt registrert av norske myndigheter.

Forhold man ikke er herre over ...

Innenfor en av hovedstadens mer trafikkerte veier, ble det i 2009 opprettet et helsesenter. Her ønsket man å yte helsehjelp til de som befant seg i Norge uten oppholdstillatelse. Visjonen var klar; alle mennesker skal kunne få erfare respekt, omsorg og rettferdighet, og nå var det helsa som stod i sentrum.

Tiltaket, som var politisk kontroversielt, ble møtt med negativitet og skepsis. Politikere fra de tre største partiene på stortinget advarte og truet med politiaksjoner rettet mot besøkende, og med å trekke statlig støtte fra initiativtakerne. Likevel ble prosjektet gjennomført, kritikken skulle gradvis stilne.

Og i dag drives fortsatt senteret på det syvende året siden oppstart. På en diskret adresse i hovedstaden, og med åpningstider på tre faste dager i uka, tar 170 frivillige i hvert sitt tak, en eller flere ganger hver måned.

Vi besøker det lille lokalet på en dag med sol. Åpningstid fra midt på dagen på torsdager, sier skiltet på døra. Ringeklokke, kodelås - men døra er ulåst.

Helsesenteret for papirløse i Oslo

  •  Drives og finansieres av Røde Kors og Kirkens Bymisjon.
  • Tilbyr helsehjelp til personer uten oppholdstillatelse i Norge. All helsehjelp er gratis.
  • Tilbyr vanlig helsehjelp der en kan møte lege, jordmor, psykolog, tannlege og fysioterapeut m.fl. for konsultasjon. Senteret krever ingen henvisninger.
  • Mellom 170 og 180 mennesker jobber som frivillig på helsesenteret i løpet av en måned.
  • Senteret er basert på Røde Kors sine humanitære prinsipper og Kirkens Bymisjons visjon om at alle i byen skal erfare respekt, omsorg og rettferdighet.

Kan ikke reise tilbake – har ikke lov til å bli

I et hjørne sitter en kvinne med blått armbånd og rødlakkerte negler. Asege er 47 år og fra Etiopia. Hun har vært i Norge i 13 år, men har fortsatt ikke fått oppholdstillatelse. Nå har hun ventet lenge, og kjenner søknadsprosessen godt. Like godt som hun kjenner følelsen av å få avslag – gang, på gang, på gang.

– Jeg kan ikke jobbe, jeg kan ikke gå på skole. Jeg har ingen lege å gå til ... Dette stedet er bra, men det er bare åpent to til tre dager i uken. Hva hvis du blir syk en av de andre dagene? Hva skal du gjøre hvis du trenger legehjelp? Hva hvis du trenger medisin?

Asege har en sønn i Norge på 24, som heller ikke har oppholdstillatelse. Mannen hennes døde i Etiopia for lenge siden. Drept på grunn av politisk tilhørighet – den som også skulle gjøre at hun nå sitter i en slitt sofa på et helsesenter i Oslo – uten mulighet til å reise tilbake, eller med lov til å bli.

– Det er trist, søvnløst. Ingen jobb, ingen skole – hva skal jeg gjøre? Jeg kjenner flere som meg, som har fått tillatelse, så hvorfor ikke jeg også kan ... Stemmen begynner å skjelve.

Det gjør vondt å ikke vite. Men hun er protestant, og tror at gud har en plan – også for henne.

Vil gi helsehjelp - uansett

På et kontor innerst i gangen sitter Frode Eick, og styrer og administrerer så godt han kan.

Frode Eick. Helsesenter for papirløse.
– Dette er positivt arbeid! Vi avdekker mye nød som ikke er direkte synlig i samfunnet. For mange av de besøkende er hverdagen preget av usikkerhet, frykt og ustabilitet. Mange lever fra time til time, og har veldig lite planer og håp for fremtida, forteller han. Daglig leder Frode Eick, Helsesenter for papirløse.

Helsesenteret er det eneste i Oslo som henvender seg til de papirløse i Norge med tanke på helse. I Bergen er det også et godt utstyrt helsesenter som tilbyr helsehjelp til papirløse. Dette betjenes av 70 frivillige og har åpent én kveld i uken.

Helsehjelp er dyrt uten opphold

Frode Eick


Statistisk Sentralbyrå anslo at det i 2009 oppholdt seg 18 000 mennesker uten lovlig opphold i Norge, og til senteret i Oslo har det kommet mennesker fra Stavanger, Skien, Mo i Rana. De er unge og gamle, kvinner og menn, familier og enslige – fra Sentral-Asia, Midtøsten, Palestina, Nordøst-Afrika, Nigeria og Romania.

– Innvandring er en realitet som man må forholde seg til, og vi vil gi helsehjelp uansett hvilken situasjon disse menneskene er i, eller på hvilken måte de har havnet i den situasjonen, fortsetter Eick.

De behandler syke folk. Enkelt og greit. Noen blir friske, noen blir mindre verre. Han smiler, med et hint av bitterhet rundt munnvikene;

– De som kommer hit er som regel mennesker som må velge mellom to onder; enten må de leve utenfor det norske samfunnet, noe som betyr at de lever på eksistensminimum, og med fare for å bli utnyttet. Eller de kan vende tilbake til et land der de må leve i stor frykt og uten framtidsutsikter.

– Så når disse menneskene blir syke har de ingen steder å gå, bortsett fra hit? Det bor vel ganske mange papirløse i Norge, også utenfor Oslo?

– Så lenge det ikke er behov for øyeblikkelig helsehjelp, så er det riktig. I tillegg vil det å oppsøke et sykehus bety å ta kontakt med – og vise tillit til – et system som i utgangspunktet ikke anerkjenner deg.
Og helsehjelp er dyrt uten opphold, sier han.

Å følge strømmen av elendighet

Like ved inngangsdøra har en skikkelse sunket ned på en stol. Hun ser bort når vi nærmer oss, flytter seg til venstre når vi nærmer oss fra høyre. Likevel, hun hilser, med svakt håndtrykk.

Hun kommer fra Nigeria og har fortsatt ikke fylt 26 år. Likevel er det lett å føle seg ung hvis hun møter blikket ditt. Nå venter hun på oppholdstillatelse. Ting går i riktig retning, men de tar også tid. Navnet hennes får vi ikke, og hun vil egentlig ikke si så mye om noe som helst. Bortsett fra at hun måtte flykte fra den personen som i 2014 tok henne med til Norge.

– Prostitution ... the person wanted me to ... Stemmen dør ut, og hun heiser på skuldrene. Vil ikke si mer. Hvorfor hun er her? Smilet er ironisk.

– Fordi jeg er syk.

Hun har astma, forteller hun, og hun er avhengig av medisinen som hun får gratis på senteret.

FNs verdenserklæring om menneskerettigheter

Artikkel 25/1: ”Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for hans og hans families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg og nødvendige sosiale ytelser, og rett til trygghet i tilfelle av arbeidsløshet, sykdom, arbeidsuførhet, enkestand, alderdom eller annen mangel på eksistensmuligheter som skyldes forhold han ikke er herre over”.

Medisiner er den største utgiften

Medisiner er også den største utgiften til Frode og staben.– Vi prøver å dekke medisiner til alle. Må vi si nei, eller bare kan dekke deler, er det selvfølgelig problematisk for pasienten. Vi føler at vi står veldig alene i samfunnet i forhold til å hjelpe denne gruppa. Det er belastende både for frivillige og ansatte, sier Eick.

Vibeke Saasta (62), sykepleier
Britt Torill (66)

I en sliten lenestol har Britt Torill (66) tatt en liten pust i bakken. Hun er tidligere sykepleier og har jobbet på senteret i snart fire år. Fordi hun gjerne ville fortsette å lindre andres smerte, også etter at hun gikk av med pensjon.


– Når du går hjem herfra føler jeg at jeg har gjort noe nyttig. Men det er mange triste historier på dette stedet.

– Er nordmenn flinke til å hjelpe de som er i nød?

– Når det er krise er nordmenn flinke. Bare se hva som skjedde under forrige flyktningstrøm. Men når ting roer seg vet jeg ikke hvor flinke vi er.

De som hjelper så godt de kan

En liten solstråle beveger seg mellom besøksrom, utstyrsrom, venterom og inngangsdør. Frem og tilbake, styrer med et skjema her, skjenker litt kaffe der, går til døra når ringeklokka nok en gang melder en besøkende.

– Pasienter klemmer meg, kysser meg. Penger betyr ingenting, så lenge pasientene får den hjelpen de trenger.

Faduma (58)

Faduma (58) er helsesekretær på senteret, pluss litt av alt annet. Hun registrerer pasienter, henter timelister og medisiner, ringer sykehus for timeavtale og utstyrer tannlegen – også smiler hun – med hele ansiktet, mens hun fortsetter å ramse opp arbeidsoppgavene sine.

Faduma (58). Helsesenter for papirløse.
Faduma (58). Helsesenter for papirløse.

– Alle sier at jeg er poteten på stedet. Jeg gjør alt, og har gjort alt!, hun ler og forteller at hun endelig har fått en ansettelse.

Og veggene som rammer inn venterommet, de har sett mye takknemlighet, forteller hun.
– Pasienter klemmer meg, kysser meg. Penger betyr ingenting, så lenge pasientene får den hjelpen de trenger.

Hun kikker raskt over halvfulle fat med vannmelon, Gjende-kjeks og kaffekrus, før hun farter avgårde mot ringeklokka, som igjen gir lyd fra seg.

– Det gir ro i sjela å jobbe her, sier Vibeke Saasta (62).

Hun jobber som frivillig, og skulle vel som regel ønske at hun kunne hjelpe til mer enn hun allerede gjør.

– Det eneste som kan hjelpe disse menneskene er en fremtid. Det er mange som er syke på grunn av vonde opplevelser de har med seg. Disse blir bare forsterket når de fortsetter å være livredde her i Norge, sier hun.

– Avvisning, nikker sykepleier-kollega Annlaug Selstø (36) fra siden.

– Det er mangel på forståelse for at mennesker trenger hjelp, og at de befinner seg i en vanskelig situasjon. Mitt inntrykk er at mange har et begrenset bilde av migrasjon, sier hun, før Vibeke igjen bryter inn;

- I dag fortalte en pasient meg at han ikke ønsket å leve lenger ... Det burde være en grense for hvor lenge man kan gå på vent. Flere av de som kommer hit har ikke lenger noe å vente på. De har blitt avvist. De har ikke lenger håp. Hun puster ut;

- Jeg hørte det på nyhetene i dag. Vi sparer flere milliarder på disse asylsøkerne som vi da kan bruke på noe annet ... På velferdsstaten VÅR. Alt dreier seg om penger – hele tiden.  

Les mer om vårt migrasjonsarbeid

Vi bruker informasjonskapsler til å forbedre din brukeropplevelse og for at vi skal forstå hvordan du bruker våre nettsider. Personvernregler