Her kan du lese om det fantastiske blodet vårt, blodets komponenter og historien rundt blodoverføring.
Blodet pumpes rundt i kroppen i rørsystemet av blodårer som kalles blodomløpet. Et menneske som veier 70 kg har 5–6 liter blod. Dette utgjør 6–9 prosent av kroppsvekten. Blodet består av en tyktflytende og klebrig væske kalt blodplasma og av blodceller som flyter i plasmaet. Det er tre hovedtyper blodceller: røde blodceller (erytrocytter), hvite blodceller (leukocytter) og blodplater (trombocytter).
Blodet vårt!
I blodet finner vi flest røde blodceller (erytrocytter). Deres hovedoppgave er å frakte oksygen fra lungene og ut til kroppen. De røde blodcellene har ingen kjerne. Derfor kan de ikke dele seg og bli til nye celler. Nydanning foregår derfor fra stamceller i beinmargen. Levetiden til de røde blodcellene er omtrent 120 dager.
Røde blodceller gis blant annet til personer med anemi og de som har lidd store blodtap. Denne blodkomponenten kan oppbevares i kjøleskap ved 4 grader Celcius i inntil 5 uker.
Hvite blodceller (leukocytter) er en del av immunforsvaret vårt. Cellene bruker blodbanen hovedsakelig som transport til steder med infeksjon eller skade. I motsetning til de røde blodcellene som overføres fra beinmargen til blodet så snart de er modne, forblir mesteparten av de hvite blodcellene i beinmargen. De har kort levetid; fra bare noen timer til noen få dager.
Blodet som transfunderes må filtreres for hvite blodceller ettersom disse kan bære på antistoffer og virus som kan skade mottakeren.
Blodplater (trombocytter) er de minste cellene som sirkulerer i blodbanen. Til gjengjeld er de mange. De sirkulerer i blodet og hvis de finner en skade i åreveggen, reagerer de raskt for å reparere skaden og stoppe blødning. Blodplatene er også med på reaksjonen mot infeksjoner, og de sirkulerer i blodbanen i ca. ni dager.
Blodplater gis til pasienter som får cellegiftbehandling og ved sykdommer som forårsaker at pasienten har for lite eller defekte blodplater. De oppbevares i romtemperatur i bare 5-7 dager.
Blodplasma er den delen av blodet som er igjen etter at man har fjernet blodcellene. Plasma er en gul væske som består av ca. 90 prosent vann og utgjør ca. 55 prosent av blodet. I blodplasma fraktes organiske og uorganiske stoffer som er vannløselige, deriblant ulike næringsstoffer, avfallsstoffer, salter og hormoner. I plasma er det også plasmaproteiner som antistoffer, koagulasjonsfaktorer og albumin.
Blodplasma brukes i behandling av en rekke tilstander og sykdommer som for eksempel store blødninger og sjeldne kroniske sykdommer. Blødere behandles med blodlevringsprotein som utvinnes av plasma. Plasma kan dypfryses og oppbevares i lengre tid, opptil flere år.
Albumin er en gruppe vannløselige proteiner som produseres i leveren hos pattedyr (serumalbumin) og er det dominerende proteinet i blodplasma. En av de viktigste funksjonene til albumin er å opprettholde den osmotiske balansen i blodet. Redusert albuminkonsentrasjon kan føre til ødem. Albumin spiller også en rolle som transportør av forskjellige stoffer og bidrar til at blodets pH (surhetsgrad) holdes konstant.
Osmose er en prosess som fører til utligning av forskjellen i konsentrasjon mellom to løsninger ved at det oppløste stoffet siver fra den svakere til den sterkere oppløsningen. Osmose spiller en avgjørende rolle for stoffskiftet mellom blodet og vevsvæsken og mellom vevsvæsken og cellene, og det osmotiske trykket i kroppsvæskene reguleres med stor nøyaktighet av nyrene.
Selv om alt blod består av de samme basiselementene, er det hele 8 forskjellige blodtyper.
Blodtyper er arvelige egenskaper som er knyttet til de røde blodcellenes overflate (cellemembran). Mange av disse forskjellene kan utløse immunreaksjoner hos mottakeren hvis de kommer inn i et annet menneske. De to blodtypesystemene som har størst betydning for blodoverføring kalles ABO og Rh-systemet.
I ABO-systemet finnes blodtypene A, B, O og AB. Disse avgjøres av tilstedeværelsen eller fraværet av karbohydratkjeder i cellemembranen. Antigenene i Rh-systemet er proteiner som, i motsetning til ABO-systemets antigener, kun finnes på de røde blodcellenes overflate. I Rh-systemet kan vi på en forenklet måte dele mennesker i typene RhD+ (positiv) og RhD- (negativ).
Antistoffer er proteiner som kroppen vår produserer. Disse reagerer med fremmede stoffer som kommer seg inn i kroppen, kalt antigener. Et bestemt antistoff reagerer kun med et bestemt antigen og de sender signaler til celler som har som oppgave å ødelegge inntrengere som f.eks. bakterier og virus. De fleste antistoffene dannes først etter at kroppen har vært i kontakt med de tilsvarende antigenene. Antistoffene kan finnes både i blodet og utenom blodårene, f.eks. i nesens slimhinne.
En person av blodtype O har både anti-A og anti-B, en person av blodtype A har anti-B, en person av blodtype B har anti-A. En person av blodtype AB har ikke noen A- eller B-antistoffer.
I Norge er fordelingen omtrent 49 prosent A, 8 prosent B, 4 prosent AB og 39 prosent O. Blodtype RhD+ finnes hos 85 prosent av den norske befolkningen og blodtype RhD- finnes hos 15 prosent. Det har ingen helsemessig betydning for deg hvilken blodtype du har, men ved en blodoverføring må blodtypene til giver og mottaker passe sammen.
Kilde: Store medisinske leksikon på nett
Historien om blodoverføring (transfusjon)
Det er usikkert hvem som fikk den første blodoverføringen. Var det kanskje pave Innocentius VIII i 1492? I hvert fall fikk han blod fra tre unge gutter for å bli yngre - og alle fire døde.
1600-tallet: Eksperimenter som ble forbudt
Det var først i 1628 eksperimenter med blodoverføring kom skikkelig i gang. Da oppdaget den engelske fysikeren William Harvey blodsirkulasjonen. Den første suksessfulle blodoverføringen ble gjort mellom to hunder, og ble gjennomført i 1655 av dr. Richard Lower i Oxford. Lowers forsøk ledet videre til en blodoverføring fra dyr til menneske 23. november 1667, men det var ikke første gang noen hadde overført blod fra dyr til menneske. Det skjedde i Paris 15. juni samme år, og ble gjennomført av professor Jean Baptiste Denis. Da fikk en 15-årig gutt blod fra et lam. Utviklingen på området stagnerte året etter. Mange pasienter døde etter blodoverføringer, og i 1678 ble blodtransfusjon forbudt. Etter dette hendte det ikke noe på 140 år (https://geblod.nu/blodochblodgrupper/blodtransfusionens-historia/).
1800-tallet: Fra menneske til menneske
Det var først på begynnelsen av 1800-tallet at man forsto at blodet måtte komme fra en giver som passet for at overføringen skulle lykkes. I 1818 utførte dr James Blundell i England den første vellykkede blodoverføringen fra menneske til menneske. Frem til 1900 ble det utført et utall blodoverføringer med varierende resultat. At det i mange tilfeller ikke gikk bra er ikke så rart ettersom blodtypene ikke var kjent (https://geblod.nu/blodochblodgrupper/blodtransfusionens-historia/).
1900-tallet: Transfusjoner ble sikrere
I 1901 oppdaget østerrikeren Karl Landsteiner blodtypene og laget ABO-systemet. Dette revolusjonerte den medisinske praksisen knyttet til blodoverføringer ettersom det nå kunne utføres på en mer rutinemessig og sikker måte. Etter første verdenskrig klarte man også å hindre at blodet koagulerte, gjennom å tilføre et stoff (natriumcitrat) i det nytappede blodet.
Til å begynne med var det gjerne pasientens familie og venner som gav blod. Dette kunne ikke dekke behovet for blod etter hvert som transfusjonsbehandlingen viste sin berettigelse. Verdens første blodgiversentral ble opprettet i 1921 av Britisk Røde Kors. Deretter kom Røde Kors Blodgiversentral i Rotterdam. Internasjonale Røde Kors har på flere måter stått sentralt og vært en pådriver i dette arbeidet. Dette gjelder også for Norges vedkommende, der den første organiserte blodgivervirksomheten kom i gang i Norges Røde Kors regi i 1933.
De første blodbankene
Den første sivile blodbanken ble opprettet i Barcelona under borgerkrigen i 1936. Den første blodbanken i USA kom først i Chicago i 1937. I 1940 oppdaget Philip Levine Rh-systemet. Begrepet Rhesus (Rh) kommer fra Rhesusapene som Levine brukte i sine forsøk. Etter dette ble blodoverføringer enda sikrere. Den første blodbanken i Norge ble opprettet først i 1948 på Ullevål sykehus.
På 1970-tallet utviklet professor Claes Högman i Uppsala et system for å oppbevare blodets ulike bestanddeler separat. Etter dette ble glassflaskene ved blodgiving erstattet med plastposer og en begynte å lage flere produkter av hver blodtapping. I stedet for å få blodet slik det tappes, fikk nå pasientene de bestanddelene i blodet de trengte, og én tapping kunne bidra til å redde flere pasienter (https://geblod.nu/blodochblodgrupper/blodtransfusionens-historia/).
