Har du meldt deg som blodgiver, men ikke hørt noe enda?

Du har kanskje sett en film, en plakat eller en annonse med budskapet om at Norge trenger flere blodgivere. Alle typer trengs. «Meld deg på Giblod.no og gjør en forskjell», står det. 

«Oi! Det visste jeg ikke!» tenker du, og tar opp mobilen. På Giblod.no finner du raskt frem til registreringsskjemaet. Du fyller det ut, trykker «send», og like etter ligger en bekreftelsesmail i innboksen. Du kjenner på en god følelse: Nå har du meldt deg som blodgiver! Det burde vel ikke ta så lang tid før blodbanken tar kontakt, spesielt når det er mangel på blodgivere? 

Men dagene går. Ukene også. Nå har det faktisk gått en måned, uten at du har hørt et pip. Det kan da ikke stemme? Kanskje noe har gått galt? Du bestemmer deg for å sende en melding til Giblod på Facebook og spørre hvorfor ingen har tatt kontakt. Svaret kommer etter noen timer: 

«Hei, og tusen takk for at du har meldt deg som blodgiver! Mange blir ikke kontaktet før etter et par måneder på grunn av begrenset kapasitet i blodbankene. De må alltid prioritere å levere blodet sykehusene trenger hver dag, og derfor kan det ta tid å registrere nye blodgivere. Noen blodbanker, som Blodbanken i Oslo og Blodbanken ved Ahus, forsøker å kontakte nye givere allerede neste virkedag. Andre gjør sitt beste for å ta kontakt innen en uke – og vi håper flere kommer dit etter hvert. Vi anbefaler at du ringer blodbanken du har meldt deg til; mest sannsynlig har de bare ikke rukket å komme til ditt navn ennå. Lykke til ❤» 

Ja vel. Du bestemmer deg for å vente litt til. Etter en uke ringer du blodbanken. En hyggelig stemme svarer, og du forklarer situasjonen. De forstår godt – og setter opp en time. Om en måned. Du visste ikke at det ville ta så lang tid. Hvorfor ber Røde Kors folk melde seg som blodgivere når blodbankene ikke har kapasitet til å ta dem imot? Du kjenner frustrasjonen kryper litt på, men du har i hvert fall fått time. Et steg nærmere. 

Endelig kommer dagen. På blodbanken får du et skjema, og du kjenner både spenning og litt høy puls. Kanskje har du litt sprøyteskrekk. Kanskje gruer du deg for å se blodprøvene. Men du blir ropt inn av en smilende blodbankansatt som tar deg med inn til en samtale. Der snakker dere trygt og rolig om helsa di. Du merker at nervene roer seg. Dette går jo fint! 

Men så kommer beskjeden du ikke hadde sett for deg. Du kan dessverre ikke bli blodgiver. Det er tungt å høre – uansett årsak. Du blir skuffet. Du ville jo bare gjøre noe godt. Kanskje blir du lei deg. Kanskje litt sint. Reglene virker meningsløse. Du er jo frisk! 

Og det er du sikkert. Men det som for en frisk person føles som «ingenting», kan være alvorlig – til og med livstruende – for en pasient med svekket immunforsvar. 

Vi som er friske, tenker sjelden over hvor fantastisk immunsystemet vårt er. Vi forstår ikke alltid hvor sårbare de som mottar blod kan være. Når livet henger i en tynn tråd og man bare kan håpe – da er det uvurderlig at noen der ute frivillig gir blod, og at de tar ansvar ved å avstå når det kan være til fare for andre. 

Helsepersonell vurderer alltid hvilken risiko en pasient kan utsettes for. De vet hva pasienten har vært gjennom, og hvor liten margin det ofte er. De kjenner også til de pårørende som prøver å skjule hvor redde de er for å miste noen de er glad i. 

Seleksjonskriteriene for blodgivere er mange og kan være vanskelige å forstå. Men hensikten er enkel: å ivareta sikkerheten for både giver og mottaker. Blodet testes alltid for visse infeksjoner, men det finnes ikke tester for alt. Og noen infeksjoner kan ikke oppdages rett etter smitte – den såkalte vindusperioden. Det er derfor enkelte karantener, som for eksempel ved bytte av seksualpartner. 

Hele grunnlaget for blodgivning er at noen der ute trenger blodprodukter for å overleve. Det er viktig å huske det. ❤️ 

Og selv om du ikke kan gi blod – kan du alltid verve noen som kan. 

Skrevet av Elizabeth Salas (tidligere ansatt i Røde Kors Blodprogram)