Intervju med en blodgiver
For Eirin Spets er tanken på at blodet hun gir bidrar til å redde noens liv all motivasjonen som trengs for at hun skal fortsette å gi blod.
Hvorfor blodgivning?
I Norge har vi rundt 98 000 blodgivere (knapt 2% av befolkningen) – personer som frivillig setter av tid og gir litt av blodet sitt for å bidra til å redde liv, uten noen form for økonomisk kompensasjon.
Det er stadig vekk også personer med akutt behov for benmarg. For å kunne bli benmargsdonor, må man først bli godkjent blodgiver. Vi har tatt en sommerprat med en blodgiver som også ble benmargsdonor. For Eirin Spets er tanken på at blodet hun gir bidrar til å redde noens liv all motivasjonen som trengs for at hun skal fortsette å gi blod.
1. Kan du kort si litt om hvem du er, Eirin Spets?
Jeg er 34 år og bor i Oslo. Jeg jobber i Danske Bank og flyttet til Oslo fra Trondheim (er trønder) i 2015. På fritiden liker jeg å reise, være med venner og familie, prøver å trene jevnlig fordi det er bra. Mye av det vanlige egentlig. Ellers har jeg nylig blitt besøksvenn i Røde Kors, hvor målet er å gjøre hverdagen bedre for noen som enkelt og greit trenger litt selskap.
2. Hvor lenge har du vært blodgiver?
Jeg har vært blodgiver siden 2017.
3. Hvor gir du blod?
Jeg gir blod på Blodbanken i Hausmanns gate, på Røde Kors sitt hovedkontor. Det passer meg veldig bra fordi det ligger mellom hjemme og jobb.
4. Hvordan ble du blodgiver?
Jeg hadde i lang tid tenkt på å bli blodgiver, men så er det som med så mye annet, man får det liksom ikke gjort. Påsken 2017 satt jeg på en hytte i Sverige, hvor vi hadde tilgang til norsk TV, og det kom opp en "reklame" for blodbanken, og så fant jeg ut at nå var det like greit å bare melde seg først som sist. Så ble det endelig gjort!
Foto: Privat
5. Er det vanskelig å donere blod i arbeidstiden?
Alt er jo relativt, og det avhenger vel litt av hvilken jobb man har, men min er sånn sett veldig fleksibel. I tillegg kan man møte opp til første blodgiving klokken 07:45, så jeg pleier å be om å få tid da, slik at jeg kan stikke innom på vei til jobb. Det tar jo ikke veldig lang tid, så jeg mister kun en times tid på morgenen. For min del er det uproblematisk å gi blod i arbeidstiden, og jeg tror også min arbeidsgiver synes det er en fin ting å gjøre.
6. Hva motiverer deg til å fortsette som blodgiver?
For det første krever det veldig lite av meg. Man gir blod ca én gang hver tredje måned, og får automatisk time booket i forkant. Da kan man tilpasse tiden etter hva som passer, og det er enkelt å flytte timen om noe skulle dukke opp eller man blir syk. Det er motiverende at det er enkelt, men viktigst for motivasjonen er selvfølgelig at den halvliteren med blod jeg gir er noe man behøver i blodbanken for at folk som trenger blodoverføring kan få det når det står på som verst. Jeg blir også motivert av å tenke at dersom jeg eller noen jeg kjenner trenger blod, så vil det være noen som gir. Det er også derfor jeg prøver å selge inn det å bli blodgiver til folk - det krever så lite og er så viktig.
7. Kjenner du noen som har trengt blodprodukter for å overleve?
Jeg kan ikke huske at jeg kjenner noen, men her kommer den egentlige grunnen til at jeg ble spurt om intervjuet - og det som nok gir meg en ekstra dose motivasjon. Da jeg meldte meg som blodgiver, fikk jeg også spørsmål om jeg kunne tenke meg å være beinmargsdonor.
Jeg krysset av for dette, selv om jeg visste lite om det annet enn at sjansen for å bli en match med noen er veldig liten. Tidlig i 2018 fikk jeg et brev om at jeg kanskje var en match for en pasient et sted i verden, med spørsmål om jeg kunne tenke meg å være donor. Dette er selvfølgelig helt frivillig, og det legges veldig vekt på under hele prosessen at man ikke skal gi med mindre man føler det er greit. Jeg tok en del flere blodprøver, og gikk gjennom en fysisk sjekk (for å sjekke at jeg selv faktisk er i en situasjon hvor jeg kan gi), og ble til slutt godkjent som giver.
En lang historie gjort kort, jeg gjorde et lite inngrep i narkose, hadde litt vondt i halebeinet noen uker etterpå, og en kvinne på min egen alder et sted i verden fikk ny beinmarg og en ny sjanse på å leve et langt liv. Dette er virkelig noe som motiverer, og noe jeg er veldig glad for at jeg fikk muligheten til å gjøre. Hadde jeg ikke blitt blodgiver, hadde jeg heller ikke hatt muligheten til å være en match for noen som trenger benmarg.
8. Vi trenger 30 000 nye blodgivere i Norge. Mest i de store byene. Alle friske mennesker som ikke tar medisiner fast, er mellom 18 og 65 år, veier minimum 50 kg og har norsk personnummer, kan melde seg som blodgiver. Likevel er mindre enn to prosent av Norges befolkning blodgivere. Hva vil du si til dem som ikke melder seg som blodgiver fordi de tror det blir for tidkrevende, vondt eller bare ikke har tid?
Som jeg har nevnt over her, krever det minimalt av deg. Du må sette av én time av tiden din hver tredje måned, og det vil jeg tro vi alle får til - særlig med tanke på hvor fleksibelt det er, og hvor mye Blodbanken gjør for at det skal være enklest mulig. Ved å bo i Oslo har jeg jo enkelt tilgang til Blodbanken, og det hjelper jo selvfølgelig å ha en fleksibel arbeidssituasjon.
Man skal aldri undervurdere folks situasjoner med tidsklemma og tilsvarende, men jeg tror de fleste tror det krever mer enn det gjør. Det er så fint å kunne gjøre noe så enkelt som likevel er så viktig! Selv om man er godkjent blodgiver, så hender det at man ikke kan gi blod akkurat når man har tenkt å gjøre det - og plusser man på hvor mange som ikke kan gi blod i det hele tatt, så er det viktig at de som faktisk er friske og kan gi blod gjør det.
Tusen takk, Eirin! Og med det ønsker vi alle en riktig god sommer!