Fantastiske historier

Livet blir aldri det samme igjen

Det er vår og sommer 2006. Jeg har vært litt småsyk på vårparten, men tenker at det er helt normalt. Jeg og kona Kasia liker å gå tur i det vakre området rundt Østensjøvannet.  Alt virker normalt helt til jeg en dag ikke klarer å gå opp den første motbakken. Jeg puster tungt og må sette meg ned på en trestubbe. På dette tidspunktet tror kona at det kan være problemer med hjertet. Det viste seg å være noe helt annet.

Ekstremt lave blodverdier

Jeg er 63 år gammel. I 2006 fikk jeg diagnosen Akutt Myelogen Leukemi (AML) etter å ha vært småsyk en lang periode. Jeg ble innlagt på Ullevål Sykehus i begynnelsen av september. 

Livet ble aldri det samme igjen. Man kan ikke forberede seg til slikt.

På sykehuset fikk jeg høydose cellegift for å drepe benmargen. Dette gjør stor skade på alle cellene i kroppen. Etter cellegiftbehandlingen måtte jeg isoleres for å unngå infeksjoner. Når benmargen dør, produserer den ikke lenger blodceller. Løsningen er blodoverføring. Da jeg ble lagt inn, var hemoglobinnivået mitt på 6 g/100 ml. Til sammenlikning skal dette ligge på minst 12,5 g/100 ml for friske kvinner og 13,5 g/100 ml for friske menn som gir blod.

Foto: Privat

Sommer uten sykehusopphold

Den 13. april 2007 forlot jeg sykehuset. Da hadde jeg vært der siden september, kun avbrutt av noen få korte permisjoner. Jeg tok ikke for gitt at denne kampen var over. Derfor spurte jeg legen hvor stor sjanse det var for å få et tilbakefall. Svaret var heller nedslående: 50 prosent.

Høsten 2007 oppdaget legene at kreften hadde kommet tilbake. Da var en stamcelletransplantasjon den eneste mulighet for å bli frisk. Men stamcelletransplantasjoner kan bare gjennomføres når kroppen er kreftfri. Derfor måtte jeg gjennom en ny runde med cellegift. I januar 2008 fikk jeg flere blodoverføringer.

Kollaps og venting på stamceller

Nye blodprøver viste at kreften fremdeles var i kroppen min. Cellegiftkuren måtte intensiveres. Dette førte til at jeg kollapset og ble liggende på intensivavdelingen i nesten tre uker. Det ble et langt sykehusopphold – igjen. Våren kom, men jeg kunne bare se den gjennom vinduet. Påske og 17. mai. Stillhet i avdelingen. Ingen i familien min var en god match til å donere stamceller. Derfor måtte legene lete i det internasjonale registeret. I mellomtiden fikk jeg behandling som kunne hindre kreften i å komme tilbake.

Jeg innså da at jeg ikke ville komme ut derfra i live.

Stamcelletransplantasjon

Heldigvis fant de en donor i utlandet som var en mulig match.  Jeg var i ganske dårlig form og kunne ikke gjennomgå en stamcelletransplantasjon. Derfor tok legen en drastisk avgjørelse om å sende meg hjem; bytte miljø og kanskje komme seg litt. Og det fungerte!

Den 15. juli lå jeg igjen på isolat på Rikshospitalet. Benmargen var helt slått ut. Sent på kvelden landet det et fly på Gardermoen med to blodposer som inneholdt stamceller fra en donor et eller annet sted i verden. Disse fikk jeg som en blodoverføring. Etter to uker viste blodprøvene at stamcellene hadde begynt å produsere nye blodceller. Jeg husker at jeg fikk permisjon fra sykehuset samme dag som OL i Beijing startet. Jeg reiste hjem 33 kg lettere enn da jeg ble innlagt.

Blodoverføringene var redningen

Under behandlingsløpet fra 2006 til 2008 fikk jeg mellom 70 og 100 enheter med blod. Jeg er evig takknemlig for alle blodgivere og benmargsgivere og håper at folk forstår hvor viktig deres innsats er. I dag engasjerer jeg meg i Blodkreftforeningen og håper at min historie kan hjelpe andre. Gi håp og motivasjon til å fortsette.

Hadde vi ikke hatt blodgivere, så hadde hele behandlingen vært forgjeves.

Bli blodgiver

 

Når du bare vil sove

Brit-Jane var sliten hele tiden og trodde hun hadde astma. Diagnosen var en helt annen. Takket være blodgivere og stamcellegiver har hun fått et nytt liv. Les hennes historie her.

Jeg fikk diagnosen myelofibrose* for omtrent ett år siden da jeg ble lagt inn på grunn av anemi. Hemoglobinnivået var da på 5,6 tror jeg. Til sammenlikning må kvinnelige blodgivere ha et hemoglobinnivå på minst 12,5 g/100 ml. Derfor fikk jeg en rekke blodoverføringer før jeg kunne få stamcelletransplantasjon i oktober. Også etter transplantasjonen har jeg fått blodprodukter flere ganger.
Jeg var utrolig sliten og ville bare sove. Kunne sitte i stolen og sovne selv om jeg nettopp hadde stått opp. Jeg er alenemor for en jente som da var 10 år, og jeg sov mens hun var på skolen for å kunne hjelpe henne med lekser og lage mat til oss. Jeg har en hund som jeg må gå tur med, og det ble vanskeligere og vanskeligere for meg.

– Jeg er evig takknemlig for alle som stiller opp som blodgivere, sier Brit-Jane.

Blodoverføring og stamcelletransplantasjon ble redningen for henne. 

Ble hasteinnlagt på sykehuset med anemi

Den minste lille stigning gjorde meg andpusten, og det føltes som om føttene mine ville gi etter. Omsider bestilte jeg en time hos legen i den tro at jeg hadde astma eller problemer med lungene. Jeg beskrev problemene mine for legen og spurte om jeg kunne få en inhalator slik at det ble lettere for meg å puste.
Legen min er heldigvis en som tar ting på alvor, og det ble tatt både blodprøver og røntgen av lungene samme dag. Røntgen viste ikke noe galt. Samme kveld ble jeg oppringt fra legevakten som ba meg komme dit fordi jeg måtte legges inn på sykehus med en gang på grunn av anemi.

Blodoverføring og stamcelletransplantasjon

På sykehuset fikk jeg blodoverføring, og det ble tatt mange flere blodprøver og gastroskopi uten at legene kunne finne årsaken til anemien. Siden tok de benmargsprøve, og det var da legene fant ut at jeg hadde myelofibrose.
Mens jeg ventet på stamcelletransplantasjon, måtte jeg måle hemoglobinnivået en gang i uken. Hvis verdiene var under 8, fikk jeg blodoverføring.

Jeg ble innlagt på Rikshospitalet 2. oktober 2020 og fikk stamcelletransplantasjon en uke senere. 14. oktober ble jeg lagt på isolat i 12 dager før jeg ble overført til pasienthotellet der jeg var frem til 12. november.

Er i mye bedre form

Mens jeg var på pasienthotellet, følte jeg meg i utrolig bra form. Jeg var ute og gikk turer flere ganger om dagen og maste om å få reise hjem fordi formen min var så fin. Da jeg omsider kom hjem, ble det litt vanskeligere med alt det praktiske som måtte gjøres; hjem, barn og hund og støv og skittentøy.

Jeg har vært flink til å lytte til kroppen min og tar pauser og hviler når jeg må. Nå, fem måneder etter transplantasjonen klarer meg stort sett uten å måtte hvile på dagen. Jeg kan være en mer tilstedeværende mamma og farmor for mine tre barnebarn. Min siste måling av hemoglobin var på 12,5 g/100 ml. Det ser ut som om jeg kan gå en mer aktiv sommer i møte, og jeg har et godt håp om å bli helt frisk.

Hadde det ikke vært for blodgivere og stamcellegiver, hadde utfallet av denne diagnosen blitt veldig annerledes. Jeg er evig takknemlig for jobben dere gjør og alle som uselvisk stiller opp for andre.❤

*Myelofibrose er ifølge Norsk Helseinformatikk (NHI.no) en kronisk tilstand der benmargen blir til bindevev og slutter å produsere blodceller. Det er ikke mulig å helbrede sykdommen med medikamenter, bare lindre symptomer. Myelofibrose er en alvorlig sykdom som har dårlig prognose uten benmargstransplantasjon.

Bli blodgiver

 

Astrid takker superheltene

Like etter at hennes andre barn kom til verden, ble Astrid dårlig. Datteren var ikke et døgn gammel da hun var på sin første flytur med ambulansefly fra et lite sykehus til et større. Blodbanken på det lille sykehuset var for liten dersom Astrid fikk en blødning. Det viste seg at blodplatene hennes ødela seg selv og nyrene sviktet. Tre dager etter fødselen, uten at de hadde satt en sikker diagnose, ble det besluttet å bytte ut blodplasmaet til Astrid. Hun husker at hun ble operert på en søndag. Etter sju plasmafereser kunne hun reise hjem, med daglige avtaler for å ta blodprøver på hennes lokalsykehus.

I dag er Astrid ydmyk og dypt takknemlig for alle superhelter som donerer blod slik at mennesker med alvorlig sykdom og skader, kan få en ny sjanse på livet.

Tina og Svein Bertil takker blodgivere for at de overlevde

Hver dag trenger noen blod eller blodprodukter for å overleve. Det kan være på grunn av kreft, blodsykdommer, brannskader eller andre ulykker.

Tina fikk akutt leukemi og trengte en stamcelletransplantasjon. For å overleve, måtte hun ha blod fra 350 blodgivere.

Svein Bertil kom ut for en badeulykke i Japan, men konsekvensen av denne ble først tydelig etter at han kom hjem til Norge to uker senere. Han trengte 40 blodposer for å overleve.

 

Bli blodgiver