Vis bildetekst
Tatt av vinden – en historie om å bli reddet på fjellet
Det som skulle vært en hyggelig nyttårsfeiring på fjellet, ble et tøft møte med naturkreftene – og et gledelig møte med Røde Kors Hjelpekorps.
Det var tiåringens forslag – å feire nyttår på DNT-hytta Storeskag, et stykke inne på fjellet i Jotunheimens forgård. Nikolai gledet seg hele høsten, vi planla turen i detalj og fikk med storesøster Nora på 14 og en fjellvant bestefar.
Skituren inn til hytta dagen før nyttårsaften 2018 gikk fint, det var snøskuterspor hele veien og sikten var god. I sekken hadde vi godt med klær, mat, spade og et par raketter. Planen var å gå ned igjen 1. nyttårsdag.
Endring i planen
Vel framme sjekker jeg værmeldingen og ser at det er meldt kraftig vind 1. januar. Jeg avgjør at vi må endre planen og gå tilbake allerede neste dag for å unngå uværet. Det blir dårlig mottatt av barna, men vi lager litt tidlig nyttårsfest og sender opp rakettene samme kveld. Vi er helt alene i området, omsluttet av mørket og vidda. Det føles magisk, en dyrebar pause fra hverdagen og byen.
Neste morgen er det vindstille når jeg våkner. Dette skal nok gå bra. Vi spiser frokost, pakker og gjør oss klare til avmarsj. I mellomtiden har vinden tatt seg opp, det river godt når vi begynner å gå. Det er åtte kilometer til bilen og klar sikt.
Vinden øker
Det går sakte, vi må gå fiskebein selv om bakken er vannrett, vinden dytter oss tilbake. Det er tungt å puste, tungt å bevege stavene fremover. Etter to timer og tre kilometer har vi kommet til et folketomt stølsområde og vi tar en pause, litt mat og drikke.
– Nå er det verste været over, nå blir det bedre, sier jeg. Så feil kan jeg ta. På sletta nedenfor stølene øker vinden. Her har sporene blåst igjen, jeg går foran og brøyter. Hvert 10. sekund stopper jeg, puster og venter på de andre.
Nikolai blåser stadig over ende, det er nesten umulig å reise seg etter hvert fall. Vindkastene er så voldsomme at barna til slutt synker sammen i snøen. De klarer ikke å gå mer, alle er slitne og kalde. Jeg innser at det er på tide å be om hjelp.
Søker ly i gammel løe
Jeg prøver å holde telefonen varm for å spare batteriet og får vite fra politiet at hjelpen er på vei. 200 meter fra oss ser jeg en grønn hytte. Vi må prøve å komme oss dit, tenker jeg. Det er en hel liten ekspedisjon i seg selv, men omsider er vi i ly bak hytteveggen. Det viser seg at ei løe står ulåst, her kan vi gå inn. Vi venter mens det begynner å skumre, den blå timen er ekstra blå her oppe. Så ser jeg et lys ute på vidda. Nå kommer snøskuteren! Røde Kors er her.
Stig binder fast ski, staver og sekker. Nikolai får sitte bak ham på skuteren, vi andre på tilhengeren. Det har begynt å regne av alle ting – isende regndråper pisker oss i ansiktet. Men vi smiler.
Ettertanker
I etterkant har jeg tenkt mye på opplevelsen. På de voldsomme naturkreftene, på ansvaret jeg hadde for mennesker jeg er glad i, på hva jeg kunne gjort annerledes. Ikke minst har jeg vært takknemlig for at vi bor i et land der vi kan få støtte når noe uventet skjer.
Stig i Røde Kors Hjelpekorps reiste ut på nyttårsaften for å hjelpe noen han ikke kjenner. Helt frivillig. For meg er det selve essensen i denne historien.
Artikkelforfatteren Camilla Gilje Thommessen jobber i Inntektsavdelingen i Røde Kors, men dette var en privat tur.