En frivillig reise

Hvis man skal vurdere tiden og engasjementet sitt utenfor husets fire vegger, hvordan skal man da velge? Og hvordan skal man gå frem for å finne informasjon om aktiviteten? Dette er tanker jeg sitter med etter å ha lest rapporten Fremtidens frivillighet som kom i fjor, og prøver å huske tilbake til hvorfor jeg valgte å bli med i Hjelpekorpset for 30 år siden.

Alle har en egen historie

Vi som er medlemmer i Hjelpekorpset har en gang tatt et valg om å bruke fritiden vår, ofte store deler av den, i en aktivitet som krever ganske mye av oss. Vi er med på leteaksjoner, sanitetsvakter, henteoppdrag, medlemskvelder, tar på oss verv og gjerne mer enn dette og i en kombinasjon. I en hektisk hverdag, tenker vi da på hvorfor vi ble med? Hva gjorde at du valgte å bli med i Hjelpekorpset? Og hvilket ansvar vi har overfor de som vurderer å bli medlem?

Grunnene man har for å melde seg som frivillig kan være like mange som vi har medlemmer. Noen har sett hva vi gjør via media, har opplevd noen i familien som har fått hjelp av Røde Kors eller vært savnet selv. Andre ønsker å være med som veileder i en aktivitet eller har blitt spurt direkte om de vil være med, og så videre.

Det vil alltid være noen fellesnevnere på hvorfor man valgte akkurat Hjelpekorpset.

Når steget er tatt for å melde seg inn, er det ofte litt ventetid før noen tar kontakt for en samtale. Denne tiden kan føles lang og kanskje rekker man å revurdere valget sitt, eller får et tilbud fra andre organisasjoner som ønsker å verve personen.

En tålmodighetsprøve

Det er viktig å diskutere på hvilken måte vi best kan selge inn til nye medlemmer at de må gjennom en rekke kurs før de kan bli med i Hjelpekorpset. Hvordan kan vi si og forklare dette på best mulig måte? Vi som allerede er medlemmer og har vært med i mange år, vet hvorfor. Vi vet at vi må kunne det kursene lærer oss for å utføre samfunnsoppdraget vårt på en god måte.

Hvis vi skal få med nye medlemmer i Hjelpekorpset mener jeg at må vi stå opp for og fronte grunnopplæringen vår for alle som vil bli med. Vi må kunne forklare at for å bli en hjelpekorpser så trengs det en førstehjelpsopplæring, slik at vi kan behandle den nødstedte. Vi må kunne søk og redning for å ha en forståelse av hvordan vi skal lete etter den nødstedte eller bistå når vi vet hvor personen er, men ambulansen ikke når frem. Vi må kunne samband, slik at vi vet hvordan vi skal bruke nødnett i samhandling med nødetater og andre frivillige organisasjoner.

Reisen til en frivillig fra å melde seg inn i Røde Kors til å få godkjent medlemskap kan derfor bli lang og tung. Ikke bare skal man gjennom kursrekken, men vi ønsker også en egnethetsvurdering av det nye medlemmet. Vi ønsker at de godtar en taushetserklæring og en etikkerklæring. Sett fra en utenforstående sitt syn, hvorfor skal man gjøre alt dette for å bli med i en aktivitet?

Vi som er ledere og mottaksansvarlige må derfor ta på oss ansvaret og forklare dette. Vi har oppdragsgivere som forventer profesjonalitet og som stoler på at vi behandler sensitiv informasjon. Vi har en historie vi er stolte av og som går tilbake til Henry Dunants handlinger etter slaget ved Solferino i 1859. Vi har også et samhold i Hjelpekorpset der vi møtes, utveksler historier og bruker tid sammen. Sist men ikke minst, ønsker vi at flere blir med og bruker tiden sin på den mest meningsfulle aktiviteten vi kjenner til.

Tilhørighet og inkludering

Det er viktig at vi investerer i nye medlemmer som ønsker å delta i aktiviteten vår, som del av Norges største frivillige redningsorganisasjon. Vi må bruke tid og penger på tilrettelegging slik at vi får med oss flere. De nye kan være med på å opprettholde alt det gode arbeidet som er lagt ned av våre forgjengere og oss selv.

Det er vårt ansvar å sørge for at de får en tilhørighet og velger Røde Kors, samtidig som vi ikke glemmer at eksisterende medlemmer også skal få et bedre tilbud. På denne måten kan vi legge opp til medlemspleie samtidig som nye medlemmer får en plattform å delta i. Vi har store muligheter, men vi må bruke dem og dele med andre hjelpekorps. Vi lever også i en tid hvor det finnes er et hav av fritidsaktiviteter og muligheter, noe som kan gjøre arbeidet vårt med å rekruttere flere medlemmer vanskelig.

Vi må ta innover oss at det er ikke er for alle å bli med i Hjelpekorpset, og vi er nødt til å investere tid i de som søker seg til oss.

Vi må ta imot nye med et åpent sinn og åpne armer. Vi må også være nysgjerrige. For det er i nye frivillige at vi finner vår fremtidige lokalrådsleder, sambandsansvarlig, fagansvarlig på distrikt eller landsrådsleder for Hjelpekorpset. Vi må passe på å få med nye krefter, slik at vi også har et Hjelpekorps om 100 år.