staalsen3

«I vår familie kaller vi det ikke pensjonist, men NAV-stipendiat.»

Tirsdag besøkte forfatter Gunnar Staalesen (74) seniorkafeen Kraftverket på Røde Kors-huset i Bergen. Han røpet at han er kommet til side 55 i en ny roman om Varg Veum.

Kraftverket er en del av Besøkstjenesten i Bergen Røde Kors. Det relativt nyoppstartede konseptet er et seniortreffpunkt som foreløpig går av stabelen hver tirsdag fra klokken 12 til klokken 14. I løpet av 2022 vil Kraftverket utvides til to ganger hver uke.

Kraftverket er først og fremst sosialt, men har alltid kulturelt innhold. At Gunnar Staalesen sto på programmet denne februartirsdagen førte til fullt hus. Han var invitert for å snakke om Isdalskvinnen og andre mysterier, og ble introdusert som en av Norges beste fortellerstemmer.

staalesen2
Gunnar Staalesen var på Kraftverket for å snakke om kriminalmysterier denne uken.

– Takk for den hyggelige introduksjonen, men hvis jeg er full av gode historier nå, skyldes det at jeg har sittet på bord med en gjeng med Ny-Krohnborg-gutter. De var ikke skåret for munnen de heller. Jeg har fått stoff til flere bøker der borte, kunngjorde bergensforfatteren mens han nikket mot bordet der han spiste de Røde Kors-frivilliges betasuppe før det var showtime.

Har drept flest i Bergen

Staalesen, som nylig var bokaktuell med «2020 - Post festum», fortalte villig vekk om hvorfor han har vært så opptatt av mysterier hele livet.

– Jeg har jo tatt livet av flere mennesker i Bergen enn det som har skjedd i virkeligheten, heldigvis. Og det begynte allerede som barn. Jeg lærte å lese tidlig og min generasjon – eller vår generasjon – fikk mye inspirasjon fra «Barnetimen for de minste» i radioen. Det har jo kommet mange klassikere derfra: Anne-Cath. Vestly og Alf Prøysen, for eksempel. Min favoritt var Thorbjørn Egner og Ole Brumm. Og i likhet med Ny-Krohnborg-guttene her borte leste jeg Detektivmagasinet. Det var et billighefte som kostet 40-50 øre, så det hadde vi råd til selv om vi var kjuagutter. I tillegg er det jo sånn at dette med kriminalhistorier og dramatikk har eksistert siden tidenes morgen. Mange sier at det første mysteriet var mordet på Abel og da ble jo Gud en slags etterforsker, sier Staalesen.

Han fortsatte innom greske tragedier og Ødipus, før han kom til Shakespeare og Ibsen.

– Alle Ibsens samtidsdramaer er bygget opp som en kriminalfortelling. De er klassiske krimintriger, sier Staalesen.

Byttet morder

– På 50-tallet hadde vi ikke råd til så mange bøker hjemme, så jeg gikk fra Nordnes til Strømgaten og hovedbiblioteket minst en gang i uken. Så var det en dag hvor det var skikkelig surt vær, og jeg spurte min far om ikke han hadde en bok så jeg slapp å gå ut. Da plukket han frem en liten grønn bok, og slik ble jeg introdusert for «Hunden fra Baskerville», sier Staalesen, mens forsamlingen nikker gjenkjenbart til Arthur Conan Doyles tredje roman om Sherlock Holmes og assistenten Dr. Watson.

Da han begynte å skrive selv trodde han egentlig han skulle bli en ny Knut Hamsun.

staalesen4
Kraftverket er hver tirsdag fra klokken 12 til 14.

– Men sommeren 1974 lyste Gyldendal ut en konkurranse. Vi ventet barn og skulle være i ro i Bergen den sommeren, så jeg skrev en kriminalroman på tre måneder. Jeg fikk en hyggelig telefon, men ble bedt om å forklare bedre psykologisk hvorfor morderen var den skyldige. Så skrev jeg rett og slett om slutten og endret morder, sier Staalesen.

I januar 1975 kom hans første kriminalroman ut. 

Starter hver dag med en tur

Seniorene på Kraftverket fikk videre høre om hvorfor Staalesen alltid har lagt handlingen til Bergen, om kvinnen som er hans største forbilde og hva forfatteren holder på med for tiden.

– Jeg har de første 54-55 sidene klar på det som skal bli bok nummer 20 om Varg Veum, røper Staalsen.

– Hvordan er en vanlig arbeidsdag når du holder på med ny bok?

– Frem til jeg var 40 år var jeg i full jobb på Den Nationale Scene, for det er nesten umulig å leve av å være forfatter. Da skrev jeg i helger og ferier. Men så begynte jeg å selge såpass bra at jeg kunne slutte i jobben. Jeg holder på med mye forskjellig, men vanlige dager starter med at jeg går tur og får frisk luft aller først. Så er jeg tilbake i 10-tiden, og da er det kaffe før jeg begynner å skrive. Jeg skriver til middagstid og av og til lenger hvis jeg er midt i en spennende sekvens, men jeg prøver å ha fri på kveldene og i helgene, sier Staalesen, som på tross av sine 74 år ikke vil være pensjonist helt ennå:

– Vi kaller det ikke pensjonist i vår familie, men NAV-stipendiat. Men enn så lenge prøver jeg å ha normale arbeidsdager og håper jeg får gjøre det en god stund til.