Fra Ukraina til Våland – Slavas historie

Det var på grunn av disse 7 ordene han en dag dukket opp i Røde Kors-huset på Våland. Med seg hadde han arbeidslyst, et ønske om fellesskap, og en sterk historie å fortelle.

Slava (68) kommer fra byen Kherson sør i Ukraina. Han fullførte utdanningen sin ved høyskolen i hjembyen, og tilbrakte mesteparten av sitt yrkesliv som byggingeniør. Han tilhører en sjelden gruppe mennesker som på nært hold har opplevd både varm og kald krig. På 80-tallet var han bosatt i Tyskland sammen med kona og to barn, og bistod sovjetiske styrker med å bygge underjordiske bunkere. I 1991 ble Ukraina uavhengig, og Slava returnerte til hjembyen. Der jobbet han en periode med tomteinspeksjon for kommunen, før han pensjonerte seg i 2009.

Livet som forsvant

Krigen i Ukraina hadde sin begynnelse i 2014, da Russland annekterte Donbas og Krim-halvøya. 24. februar 2022 brøt den ut for alvor, og russiske styrker beveget seg lenger og lenger inn i landet. Da de nådde Kherson, pakket familien sammen og reiste, først til Polen, så til Norge. Slava ble igjen, og kommuniserte ofte på russisk med offiserene på gaten. For det ble han tatt som politisk fange. Han ba om en rettferdig rettssak, og som svar ble han slått i ansiktet med en geværkolbe, og fengslet i Rådhusets kjeller. Der ble han sittende i flere dager.

«Frontlinjen i byen trakk seg etter hvert litt tilbake, og ukrainske soldater rykket inn. Likevel tok det noen dager før vi som satt fanget ble oppdaget, og de skadde kunne tas hånd om.», forteller han.

Straks Slava ble sluppet fri, reiste han til Norge og ble gjenforent med familien i Stavanger.

 Føler seg heldig

Slava bor i en tomannsbolig på Våland sammen med kona, datteren og tre barnebarn. Hans andre datter har bodd i USA i over ti år. Datteren har fått jobb i Stavanger, og er i gang med å lære seg norsk. Barnebarna går på norsk skole.

«Jeg har lyst til å takke kongehuset, regjeringen, og alle som har gjort dette mulig for oss. Norge tok oss imot med åpne armer, uten å nøle og uten problemer. Etter forholdene kunne ikke ting vært bedre, og vi har vært utrolig heldige.»

For noen uker siden reiste Slava tilbake til Kherson for å undersøke tilstanden på byen nå. Med en video han har tatt på telefonen viser han frem det som er igjen av hjemmet, nabohusene, barnehager og sykehus i nærområdet. Det meste ligger i ruiner.

«Vanligvis bor det 400 000 mennesker i byen, nå er det bare rundt 40-50 000 igjen.», forteller han.

Slava og Peter

Slava er ikke av typen som liker å sitte stille, og kort tid etter ankomsten i Norge dro han på jakt etter noe å gjøre. Han møtte opp i Røde Kors-huset på Våland i håp om å få jobbe frivillig. Der møtte han Peter.

 Peter jobber som frivillig på Tilbakeføringssenteret, og har bodd i Stavanger i over 20 år.  Han har russiske foreldre, og har fungert som språkhjelp for flere ukrainske flyktninger. Han ble straks Slavas tolk og kommunikasjonshjelp. Til tross for å ha pass fra ulike sider av frontlinjen, ble de raskt gode venner.

«Å møte Slava er definitivt noe av det mest interessante jeg har gjort. Det var litt anspent i starten, men jeg tror vi begge har fått lære at folk er folk, og at det som gjelder landegrenser og politikk ikke nødvendigvis gjelder oss på bakkenivå.», sier Peter.

Hver lørdag er Peter ute og flyr drone sammen med Slavas barnebarn. Etterpå blir han med hjem til familien på middag, og menyen vekker en liten dose nostalgi i Peter. Det Ukrainske kjøkkenet er nemlig ikke så ulikt det russiske.

«Han har på en måte blitt som en sønn for meg.», ler Slava.

Tilbake til start

Slava og familien har det godt i Norge. Samtidig er de alle klare over at oppholdet sannsynligvis er midlertidig.

«Av mine 68 år har jeg brukt ca. 50 på å bygge et godt liv for oss i Ukraina. Når krigen er over blir vi nok sendt hjem igjen, og må starte helt på nytt.»

Den tid, den sorg, tenker Slava.

«Jeg er utrolig takknemlig for at vi har fått være her, og for Peter og fellesskapet jeg har fått gjennom Røde Kors. Selv om jeg og kona sannsynligvis må reise hjem, håper jeg det er en sjans for at datteren min og sønnen hennes lærer norsk, og får bli her.»