– Bare hodet stakk opp av snømassene

Væromslag 

– Værmeldingen i Adresseavisen viser noe nedbør og 5-10 kuldegrader for det området, så det er duket for en helt vanlig tur som er lett gjennomførbart på en dag, forteller Seem i dag, 11 år senere. 

Sammen med resten av følget spiste han matpakken sin ved vannet Tovatna i Storlidalen. Lite visste Seem at navnet på dette vannet ville forvirre politiet i leteaksjonen som ble igangsatt noen timer senere. 

– Etter et stykke forbi Porten, hvor dalføret lukker seg mot Innerdalen, kommer vi til et område er så bratt at varelevering med sleden ikke var mulig. Jeg tar derfor en matpause mens svenskene og de to guidene går videre de resterende kilometerne mot Innerdalshytta, hvor de skal være hele helgen, sier Seem.  

– Akkurat i det jeg begynner på tilbaketuren, kommer samtidig noen voldsomme snøbyger. Da jeg kommer tilbake til Porten, snør det så tett at jeg bare ser 6 av 12 hunder foran meg, sier Seem.  

Kyllingfett og rett i koppen 

Lyset fra Seems hodelykt gikk ikke lenger gjennom det tykke snøfallet. 

– Jeg mister helt synet av landskapet rundt meg. Plutselig vet jeg ikke hvor jeg er, og det 16 meter lange hundespannet er så vidt synlig foran meg, sier han.  

De 12 trekkhundene er vante til å være ute i snøstorm. De følger instinktene sine og legger seg ned for å vente til uværet har passert. 

– Situasjonen var ikke spesielt dramatisk, vi ville bare vente til snøskura skulle gi seg. Jeg skulle jo på jobb allerede fredagsmorgenen, tenkte jeg. Men det ble jo det ikke noe av... 

På kvelden mottok Seem en tekstmelding på mobiltelefonen. En kamerat hadde varslet politiet, som igangsatte leteaksjon. På få timer hadde det kommet 80 centimeter snø, og det var sterk vind og tette snøbyger. Seem fokuserte all energien sin på ikke å sovne, for en gang i timen måtte han opp og koste snø av hundene og sleden. 

– Sleden blir hjemmet mitt disse dagene. I sleden har jeg 2 liggeunderlag og et tynt pledd. Jeg har med meg kyllingfett til hundene, og en nistepakke, noe varmt vann og åtte poser rett i koppen-drikke til meg selv. Jeg rasjonerer maten min og forbereder meg på å bli der hele natten. Jeg er ikke kledd for noen overnatting utendørs, sier Seem.  

Natt til fredag hørte han snøskutere i det fjerne. Han husker også at han kunne hører en gubbe som kauket i det fjerne. Men Seem fikk ingen respons når han kauker tilbake. Gradestokken viste 10-15 minusgrader, og det var sterk vind og fortsatt tett snøfall. Men Seem klarte å holde seg varm gjennom natten og den påfølgende fredagen, med god hjelp fra ullklær tett på kroppen og varm drikke. Men han ble blitt våt inntil huden på grunn av svette og kondens. Han meldte med politiet hver time, som avtalt. På grunn av en misforståelse om navnet Tovatna, begynte politiet å lete etter Seem i et område med to vann, et stykke fra der Seem lå værfast i sleden sin. 

Kampen mot klokken 

På lørdagen ravet fortsatt snøstormen, og det er var kommet over halvannen meter snø. 

– Jeg er helt nedføyka, og sitter med snø til halsen. Det snør så tett at redningshelikopteret ikke kommer seg frem i uværet. Hadde det bare vært et lite opphold, så hadde redningshelikopteret nok funnet meg med varmesøkende kamera, sier Seem. 

På Storli Gard var letemannskap fra Sivilforsvaret, Forsvaret og frivillige fra Røde Kors Hjelpekorps blitt kalt ut for å lete. 

– Når frivillige fra så mange hjelpekorps møtes, så blir vi til ett stort hjelpekorps. Da har vi mye større kapasitet og utholdenhet til å gjennom føre tidkrevende aksjoner. Vi blir ett Røde Kors, sier Drugudal.  

Skianlegget på Oppdal sendte tråkkemaskiner for å lage trasé for letemannskapene i de store snømengdene. I hver tråkkemaskin var det også med en frivillig fra Røde Kors Hjelpekorps. Ove Einar Drugudal fra Rennebu Røde Kors, som til vanlig jobber som bussjåfør, er med i den største tråkkemaskinen. Sammen med to andre, maskinføreren og en rørlegger fra Oppdal som har meldt seg frivillig, blir de sendt ut for å tråkke en trasé innover Storlidalen, mot Medskaret.  

– Nede i Storlidalen snør det fortsatt noe forferdelig. Men oppe der hvor Seem befinner seg, har uværet lettet litt. Dette er sjansen vår. Snømengdene er så ekstreme at vi er sjanseløse med ski eller snøskutere, så vi skal bruker tråkkemaskinen hele natten for å lage trasé til letemannskapet, sier Drugudal.  

Samtidig visste letemannskapet at Seem har været ute svært lenge. Så lenge at det var lik sannsynlig at de kunne finne ham omkommet.  

– Etter 2 døgn ute i det været, har vi nok ikke de største forhåpningene til å finne ham i live. Men vi gir ikke opp, det er uansett utrolig godt å kunne gi pårørende en grav å gå til, sier Drugudal.  

På toppen av Porten stoppet de tråkkemaskinen. Over sambandet sa aksjonslederen at de skalle returnere, fordi de risikerte å miste radiokontakten dersom de kjørte videre innover fjellmassivet. Men maskinføreren var insisterende på at de skulle kjøre et lite stykke til. Drugudal var nølende, hans lange erfaring i Hjelpekorpset har lært ham at egensikkerhet for letemannskapet er førsteprioritet. Ett feiltrinn, så kan de plutselig ha behov for å bli reddet de også. 

Til nakken i snø 

Men Drugudal hadde tillit til maskinføreren, og etter ennå 300 meter var de enige i at det var lurt å snu. Signalet på sambandet var svakt, og sikten dårlig. I det maskinføreren snudde seg for å rygge, oppdaget han et grønt lysglimt, vel 150 meter unna.  

– E skjer et ljøs!, utbryter han. 

Drugudal snudde seg – og sannelig var det et lys der. Han meldte det inn til KO, men måtte si det to ganger for at aksjonsledelsen og de flere titalls letemannskapene på Storli Gard skulle klare å ta det innover seg.  

– Vi ser et lys. Jeg tror vi har gjort et funn, sier Drugudal, til vill jubel på fjellgården.  

Han og rørleggeren hoppet av tråkkemaskinen for å ta seg frem til Seem.  

– Og der sitter han plutselig, i sleden sin. Bare hodet stikker opp av snøen, men han er blid som en sol. Følelsen jeg kjenner da det går opp for meg at Johnny Roger var i live, og i god form, den følelsen har jeg aldri hatt før. Jeg vet ikke hva jeg skal si engang, det er helt ubeskrivelig. Det er et av mitt livs sterkeste øyeblikk. Det høres kanskje litt rart ut men jeg fikk faktisk gåsehud. Og det var ikke på grunn av kulda. Ren skjær lykkefølelse! sier Drugudal. 

– Pass på så dere ikke kjører på hundene mine med tråkkemaskinen, er det første Seem sa til letemannskapet som fant ham.  

Til tross for det voldsomme været var Seem i overraskende fin form, med en kroppstemperatur på 36,8 grader celsius. At Seem overlevde i 52 timer alene under slike forhold, det imponerer Drugudal den dag i dag.    

– Du verden for en behersket herremann. Men det var ennå godt at vi fant ham når vi gjorde.

Seem og Drugudal holder fortsatt kontakten, 11 år etter at han ble funnet i Storlidalen.

– Skal man være med på en slik leteaksjon som ble satt i gang for å finne meg, må man være godt trent og riktig utstyrt. Det er Røde Kors. At det finnes frivillige som Ove Einar der ute er helt fantastisk, sier Seem.