Det er ikke alltid lett å se

Harald jobber på distriktskontoret i Vestfold og Telemark Røde Kors. Han er 55 år gammel og er en skikkelig hyggelig fyr. Gjennom jobben er han med på førstehjelpskurs jevnlig og han har ansvar for lederutvikling, GDPR og arrangementer for frivillige. I tillegg er han gift med en sykepleier som heter Bodil.

Likevel var det først etter to måneder at han skjønte at det som foregikk i kroppen hans var et hjerteinfarkt.

- Pynt litt på det da, og si at det bare var én måned, ber Harald.

Trykket

I vinter merket Harald gradvis at kondisen ble dårligere.

- Det gikk så gradvis at ingen varsellamper gikk på, forklarer han.

Når han måkte snø, måtte han si til seg selv at han måtte skjerpe seg og ta i for å få snøen opp snøhaugen utenfor huset. Det hadde aldri vært et problem før. Han var tungpustet og kjente et lett trykk i brystet, men det gikk over så fort han var ferdig med måkingen. Det var ingen smerte i det. Bare et trykk.

- Jeg måket snø uten at det trykket kom også og det kunne gå mange dager uten at jeg kjente noe, men jeg begynte å irritere meg over at jeg hadde kjøpt feil snømåker, sier han.

En helg dro han på guttetur for å stå på alpin. Da var det bare Harald og en kompis som hadde operert for lungesykdom som måtte ta pauser i bakken.

Nå når han sitter og snakker om det i etterkant, syns han det er litt flaut at han ikke skjønte det før. I retrospekt ser han jo at han burde ha sjekket det ut tidligere, men det var liksom så mange logiske forklaringer på den labre formen. Han hadde blitt mindre aktiv gjennom høsten og vinteren og han skammet seg over hvor utrolig dårlig form han hadde latt seg selv komme i.

- Jeg hadde gått opp i vekt og jeg trente mindre. Det er en stolthet i dette og jeg ville ikke si noe til Bodil. Jeg begynte å trene og ble mer aktiv igjen, men det hjalp ikke.

Av og til fikk han et trykk i brystet mens han satt i sofaen også. Det ga seg så fort han endret sittestilling, så da føltes det ikke alvorlig.

Livet gikk sin vante gang. Det gikk helt fint på jobb. Han dro på skiturer og hytteturer og forsøkte å være aktiv. Familien reagerte litt på at han hadde mer temperament enn vanlig og at han ble fortere irritert og sint, men livet gikk som det pleier.

Den største forandringen er at jeg ikke tar kroppen min for gitt lenger

Dagen

En søndag i februar er familien i Fritidsparken i Skien. Junior spiller hockey og Harald og Bodil går en tur.

- Noe er feil denne dagen. Det er trykk i brystet som er verre enn tidligere, men det er ikke smerter. Jeg blir bare veldig sliten og må gå i mitt tempo. Bodil blir bekymret og går sammen med meg, forteller Harald.

Harald bagatelliserer det hele og når sønnen er ferdig med skøytingen, drar de hjem. Det føles ikke alvorlig nok til å dra på legevakta, men trykket og den dårlige følelsen slipper ikke helt taket.

På natta får han ikke sove.

Han kan ikke ligge, men sitter på en kjøkkenstol.

Han går rundt.

Dupper litt av på stolen.

Går i ring rundt på soverommet.

Sitter litt til.

Endrer stilling.

Tenker.

Det er først da – i nattens mulm og mørke – at han lar seg selv tenke på hjerteinfarkt, men han tenker at det kanskje er angina (brystsmerter som oppstår under og etter fysiske anstrengelser og/eller emosjonelt stress).

- Jeg ventet på at klokka skulle bli sånn at jeg kunne dra til fastlegen. Vi bor veldig tett og tanken på at en sykebil skulle komme til oss i nabolaget, var uaktuell. Alle hadde sett og snakket om det.

Pappaen til Harald hadde et alvorlig hjerteinnfarkt da han var like gammel som Harald er nå. Hjerteinnfarkt kan være arvelig. Dette lærer Harald senere.

Legen

Klokka blir morgen og Harald drar til fastlegen. Der treffer han på en vikar som ikke finner noe på EKG’en (maskin som gir elektriske impulser til hjertet for å oppdage hjerteinnfarkt). Vikaren ber likevel Harald reise på sykehuset for sikkerhets skyld, men heller ikke på sykehuset finner de noe på EKG’en, men så tar de blodprøve.

- Da fant de det. Jeg hadde et pågående hjerteinfarkt som satt på utsiden av hjertet, forteller Harald.

På helsenorge.no forklarer de hjerteinfarkt slik: Hjertet vårt pumper blod med oksygen og næringsstoffer rundt om i kroppen. Ut fra hjertet går det to hovedblodårer som tar med seg blod rundt i kroppen. Hjertet er laget av muskelvev og trenger selv god blodtilførsel for å pumpe. Rundt hjertet ligger det også mange små kranspulsårer. Dette er hjertets eget arteriesystem som ernærer hjertemuskulaturen og de tilhørende bindevevslagene.

Ved et hjerteinfarkt har en blodpropp tettet en av blodårene som fører blod til hjertemuskelen (kransarteriene). En del av hjertet får dermed ikke nok oksygentilførsel.

Haralds hjerteinfarkt ligger i to kranspulsårer utenfor hjertet og han blir sendt rett til Arendal for å blokke ut den ene blodåren.

Hvis blodtilførselen til hjertet er avskåret for lenge, vil en del av hjertevevet kunne dø, men heldigvis har ikke noe av Haralds hjerte blitt skadet.

- Jeg er glad for at jeg kontaktet lege da jeg gjorde og jeg er glad for at det ikke gikk verre. Jeg fikk oppleve norsk helsevesen på sitt beste når det skjer noe alvorlig. Det er jeg glad for, sier Harald.

Tida etter

For mange som har opplevd et hjerteinfarkt, er det vanlig å føle på angst og mange sliter med mareritt, pusteproblemer og/eller depresjon.

- Jeg har ikke opplevd noe av det heldigvis, men jeg tror det hjalp at det var et lite og ikke veldig dramatisk infarkt.

Harald har vært sykmeldt og delvis sykmeldt siden hjerteinfarktet. Nylig blokket han ut den andre blokkerte blodåren og blir borte fra jobb enda et par uker. Nå håper han at formen bedrer seg raskt. Han gjør små endringer i livsstilen. Han kutter ut smør, bytter noe pålegg og middager med andre sunnere typer, som å spise kjøttdeig fra svin eller å spise fisk eller kylling i stedet for rødt kjøtt. Han prøver å gå tur hver dag og han vil begynne å sykle til jobb når han er tilbake etter sykemeldingen.

Han gjør ikke de store endringene, men tar små grep som vil ha stor innvirkning på livet.

- Opplevelsen var skremmende, men jeg er ikke redd. Det overrasket meg egentlig. Den største forandringen er at jeg ikke tar kroppen min for gitt lenger og at terskelen for å ta kontakt med legen kanskje er blitt litt lavere.