En kamp mot tiden

Gradestokken viser rundt null grader. Det blåser kraftig. Både snøen og lufta er tung av vann. Tåka ligger tett som en dundyne over landskapet. Det er ikke mer enn 20-30 meters sikt i hele Gausta-området.

Ole Tonny er leder og fagleder i skredgruppa i Telemark. Han har hytte i Gausta-området og det var der han var da meldingen om at noen var blitt tatt av ras ved Gaustatoppfossen kom i slutten av februar. Ole Tonny brukte bare noen få minutter bort til oppmøteplassen og var førstemann på plass. Kristine Nymoen, en annen fagleder fra Skredgruppa i Telemark Røde Kors, var på plass kort tid etter.

Islagte tau

- Vi trodde først at det var skikjørere som var blitt tatt, men måtte fort omstille oss til at dette var en klatrehendelse, forteller Ole Tonny.

En klatrehendelse krever andre forberedelser og annen ekspertise enn en ren skredhendelse. Det ble skaffet tau- og annet redningsutstyr som kunne brukes i oppdraget og de to beveget seg innover i området til et sted der de trodde de ville få overblikk over situasjonen.

- Klatrerne var ikke i et område vanlige turister går tur i. Det er et veldig bratt terreng og for å bevege deg i dette området, må du klatre, derfor valgte vi i første omgang å gå inn fra toppen for å få et overblikk over situasjonen, sier Ole Tonny.

Selv om det var plussgrader, gjorde vinden og vannet i lufta sitt for at det ble effektive minusgrader.

Da de kom til første punktet vi forsøkte gå ned, ble det enda vanskeligere. Det viste seg at de ikke kunne se noe særlig nedover. En ny hylle blokkerte synet. Vinden gjorde det til tider vanskelig å holde seg på beina og sikten ble i tillegg hemmet av tåke. Forflytning var krevende i tung, våt snø og tau og redningsutstyr frøs til is og måtte tines eller slås fritt for is hele tida.

- Vi hadde ingen mulighet til å kunne gjøre en god vurdering av området hvor pasienten befant seg fra vår posisjon. Det kommer løpende informasjon fra kommandoområde (KO). Været forverret seg. Det ble mørkere. Vi gjorde så gode HMS-vurderinger som vi kunne og fant fort ut at dette ikke var en hensiktsmessig og forsvarlig plass å være.

Klatrer i nød

Ole Tonny og ett av mannskapene fra SAR Tinn avbrøt og fikk forflyttet seg til en plass der de kunne gå ned på en mye tryggere og mer forsvarlig måte. Det var dette området som skulle bli brukt av resten av redningsmannskapene gjennom hele aksjonen. Blant annet av SAR-gruppa til Tinn brannvesen og Norske alpine redningsgrupper, som hadde hovedansvaret for selve det tau-tekniske i redningsaksjonen.

Forholdene under aksjonen var så krevende at det ikke kunne bli benyttet luftressurser. Snøscooterne hadde krevende forhold og mannskap måtte også ta seg innover med truger, på ski eller til fots for å få fraktet og utstyr som trengtes. Sju timer tok det før de var inne hos pasienten.

- Det er ganske spesielt når du vet at det er folk der nede som ringer igjen til politiet og forteller at det blir kaldere og kaldere. Du vet at de ikke lenger klarer å ta vare på seg selv, at kameratredning ikke har funket og at dere nå jobber på time inn og time ut for å få et så godt utfall som mulig på hendelsen.

Jeg er stolt av at alle fikk til oppgavene sine så bra som vi gjorde.

Godt samvirke

Til sammen 40 personer fra ulike redningsorganisasjoner deltok, deriblant 20 fra Røde Kors. Flere av mannskapene var på i et døgn. Det tok ytterligere sju timer å få den skadede klatreren ut fra stedet der skredet hadde gått og den avdøde klatreren ble ikke hentet før flere dager senere, når været hadde blitt bedre.

De frivillige fra Røde Kors var aldri framme hos den forulykkede klatreren, der var det bare erfarne klatrere som kom til. Hjelpekorpset var inne ved riggplassen der tauet ble iverksatt samt bidro i bunn med utbæring av den overlevende fra og de frivillige fra Røde Kors var også med på logistikk og jobbet med utstyr. Frivillige fra omsorg ble også hentet inn for å lage mat til trøtte og sultne hjelpekorpsere og frivillige fra ressursgruppe ettersamtale ble koblet på for å tilby ettersamtale.

- Jeg er stolt av at alle fikk til oppgavene sine så bra som vi gjorde. I øvre Telemark har vi et veldig bra samvirke. Det er ikke en selvfølge.

Hjelpekorpsene i Telemark har god kjennskap til nødetatene. Redningsmannskapene kjenner hverandre godt, er på fornavn og øver jevnlig sammen. Aksjonen ved Gaustatoppenfossen trakk ut i tid, den var krevende og krevde vanskelige avgjørelser for å sikre hjelpemannskapenes sikkerhet.

- Vi klarte likevel å holde trykket oppe og vi ga ikke opp. Vi var med å berge livet til den ene klatreren. Det er bra bragd da!