Møter alle med et smil

- Jeg har møtt folk som har vært her for 20 år siden og kommet tilbake som sier: I all verden, er du her ennå? Er ikke du gått ut på dato? Sier Kari Nes og ler godt.

Selv om hun har bodd lenge på Rjukan nå og kjenner de fleste, snakker hun tydelig oslodialekt. Bak seg har hun et langt liv, med blant annet jobb for SAS på Fornebu i flytrafikkens tidlige dager. Den gang en av de høye herrene som fløy mye alltid stoppet innom henne for å låne telefonen og ringe hjem. Etter hvert husket hun telefonnummeret i hodet. Sammen med ektemannen, som var maskinsjef på båt, fikk hun også oppleve store deler av verden, og har vært innom både Brasil og India. Men i Rjukan fant de begge roen. Ektemannen fikk jobb på Hydro, de fikk en sønn, og sammen gikk de lange skiturer i storslått natur nesten uten å møte et eneste menneske.

- Jeg husker flere venner lurte på hvordan vi kunne bosette oss her, men for oss var det helt fantastisk. Når vi var ute og gikk på ski, var det nesten ikke noen andre å se. Naturen her er helt nydelig, sier Kari.

Ukeblad og truser

Da den lokale besøkstjenesten ble etablert, bestemte Kari seg for å engasjere seg i frivilligheten, og da Rjukan Røde Kors satte i gang med et tilbud med pasientvenner på sykehuset ble hun med der.

Med en tralle full av alt fra ukeblader og aviser til godteri og truser går hun og resten av pasientvennene fra rom til rom med et smil om munnen og et lyttende øre. Mangler noen noe, fikser de det meste til dagen etter.

- Folk har behov for mye forskjellig når de plutselig havner på sykehus og vi forsøker så godt vi kan å skaffe det. En gang var det noen som etterspurte lim til gebisset. Ellers kan pasientene spørre etter alt mulig og vi besøker alt fra apotek til bokhandel, forteller Kari.

- Føden var liksom desserten. Et sted med mye latter og glede. Der pleide vi alltid å gå innom til sist.

Da tilbudet ble opprettet yret det av liv på sykehuset i Rjukan, med pasienter på alle avdelinger.

- Det er klart det var et annet liv her før. Da var det et stort sykehus med kirurgi, medisin og føden. Jeg husker det var mange mannfolk med brukket ben fra Østfold. Da var det spetakkel her og en litt tøffere tone. Du måtte være ganske åpen, men vi hadde så mye moro at vi noen ganger lo så vi holdt på å knekke sammen, sier Kari.

Den faste turen innom fødeavdelingen ble alltid spart til sist.

- Føden var liksom desserten. Et sted med mye latter og glede. Der pleide vi alltid å gå innom til sist, forteller Kari.

Ler på det ene øyet mens man gråter på det andre

Selv om de i dag bare er i underkant av 20 pasienter på rehabilitering som fortsatt har tilholdssted på Rjukan sykehus, triller Kari og de andre pasientvennene fortsatt fra rom til rom med tralla si og slår av en prat med dem som ønsker det.

- Man opplever mange følelser som pasientvenn og ler ofte på det ene øyet mens man gråter på det andre. Elles går samtalene stort sett om helt vanlige ting som vær og vind. Det er lite fokus på sykdom. Likevel er det mange som har ting de vil dele og man kan ikke ha tidsnød, sier Kari.

Selv har hun ingen store hemmeligheter å avsløre som oppskrift på sin egen gode helse, men tror det er viktig å ha en positiv innstilling til livet.

- Jeg har heldigvis et veldig godt humør og det skal veldig mye til at jeg blir sur. Du kan kanskje si at jeg ser litt lyst på det. Uansett tror jeg det er viktig å ikke synes synd på seg selv når man blir gammel. Det går ikke. For meg har engasjementet mitt i Røde Kors hatt stor betydning. Livet hadde ikke vært det samme uten de opplevelsene jeg har fått her. Etter alle disse årene har jeg hatt gleden av å møte utrolig mange interessante mennesker, sier Kari.

På grunn av koronaepidemien og et stadig synkende antall pasienter, ble det i slutten av september 2020 bestemt å legge ned aktiviteten på sykehuset. Pasientvennene fortsetter å bidra som frivillige i Rjukan og Tinn Røde Kors sine omsorgsaktiviteter.