– Det verste været jeg har opplevd
For Arnt Narve Bordal fra Oppdal ble en kort helgatur i 1994 til en oppvekker i godt fjellvett. Etter å ha blitt reddet av redningsmannskapet ble han selv til slutt medlem av Røde Kors Hjelpekorps.
– Det var umulig å stå med ansiktet mot vinden, og vi hadde problemer med å puste. Snø og fokke pisket oss i ansiktet, forteller oppdalingen om helgen for 22 år siden.
– Det er det verste været jeg noen sinne har opplevd.
Bordal og tre studievenner skulle til Holmevatnet i Telemark for å ta vannprøver til en skoleoppgave. Alle var studenter ved Telemark distrikthøgskole, og vant til å ferdes i naturen. Derfor sjekket de også forholdene før de dro.
– Det var jo ikke internettjenester som yr.no på den tiden, så jeg hadde ringt til Meteorologisk Institutt for å forhøre meg om værforholdene. Til tross for dårlige meldinger ellers, skulle det ikke være så ille å ferdes i vårt område, og løypene skulle være merket, forteller Bordal.
Rådvill
Derfor bestemte de seg for å gjennomføre turen, men de ble fort usikre på forholdene.
– Vi var klar over at det var skredfare i området, ettersom vi hadde passert et skred på veien til vannet. Langs dalføret opp mot vannet gikk vi én og én, alle med løse bindinger, i tilfelle det skulle gå skred, husker Bordal.
Etter hvert forsvant også merkingen, og uværet tok seg kraftig opp. De nølte, men følte seg trygge på ruten så de bestemte seg for å fortsette.
Til tross for dårlige meldinger ellers, skulle det ikke være så ille å ferdes i vårt område, og løypene skulle være merket.
– Men så kom uværet. Det var som å knipse med fingrene. Som om noen skrudde på en bryter. Sikten forsvant med en gang, og det var bløt fokksnø og kraftig vind. Vi var rådville, men mente at det var bedre å fortsette mot hytta enn å grave oss ned i den våte snøen.
Meldt savnet
Etter en stund fant de vannet og hytten de gikk mot, og fikk måket seg inn i hytten og tent opp peisen. De bygde levegg foran hyttedøren og stålsatte seg for en tøff natt.
– Fokksnø føk gjennom alle gliper og nøkkelhull. Å være i hytten i det været var som å sitte i en togvogn. Det ristet og suste uten stans. Været var slik helt fra lørdags formiddag til søndag kveld. Da forstod vi at vi ikke kunne komme oss ned. Vi ville bli meldt savnet.
For Bordal var det vondt å tenkte på at det satt noen hjemme og var bekymret. Men det var også en ekkelt tanke at noen kanskje var ute å lette etter dem i slikt uvær.
Så kom uværet. Det var som å knipse med fingrene. Som om noen skrudde på en bryter. Sikten forsvant med en gang, og det var bløt fokksnø og kraftig vind. Vi var rådville, men mente at det var bedre å fortsette mot hytta enn å grave oss ned i den våte snøen.
– Vi holdt på å gjøre et dumt valg da vi vurderte å prøve å komme oss hjem på egenhånd. Heldigvis ble vi værende i hytta. Uten den hadde vi mest sannsynlig ikke overlevd, forteller han.
Ville hjelpe andre
På mandagsmorgenen kakket det på hyttedøren i 9-tiden. Det var en skipatrulje og en skuterpatrulje fra Røde Kors Hjelpekorps, i tillegg til et redningshelikopter. Endelig kunne de fire studentene dra hjem.
– Vi ble lettet da letemannskapet banket på. De hadde prøvd å komme frem til oss en gang tidligere dagen før, men måtte avbryte på grunn av været, forteller Bordal.
Helikopteret fløy følget ned tilbake til parkeringsplassen, hvor de også fikk pratet med de frivillige i hjelpekorpset som hadde lett etter dem.
– At noen er villig til å lete etter deg i slikt vær, det setter du pris på. Derfor var det godt å få takket dem for den fantastiske innsatsen de gjorde.
Det gikk mange år fra han og de tre andre ble sittende værtfast i den lille hytten, til han selv meldte seg inn Røde Kors Hjelpekorps. I tyve år hadde Bordal ønsker om å ville hjelpe andre, slik han selv fikk hjelp den stormfulle helgen i 1994. Høsten 2014 meldte han seg inn i Melhus Røde Kors Hjelpekorps, og er nå godkjent for søk og redning.
– Hjelpekorpset ga meg hjelp som ikke kan måles i penger. I løpet av fjoråret var jeg bare med på to leteaksjoner, så jeg vil ikke si at jeg har gjort en fantastisk innsats ennå. Men jeg håper at jeg også kan være til god hjelp en gang, forteller oppdalingen.
Bordal sier at han ikke trodde det kan bli så ille, før han selv opplevde uværet på litt for nært hold. I flere år etter hendelsen var han redd for å dra på lignende vinterturer.
– Jeg kjenner fortsatt på den følelsen at jeg kvier meg for å gå ut om det er dårlig vær, sier Bordal. Han har i dag en mye større respekt for været enn han hadde da.
– Du føler deg liten i slikt uvær. Veldig liten.
– Hjelpekorpset ga meg hjelp som ikke kan måles i penger.