Møt våre firbente besøksvenner!

Røros Røde Kors og Trondheim Røde Kors organiserer frivillige som vil bruke hunden sin til å glede mennesker med besøk, enten en fast person, flere enkeltpersoner, eller en liten gruppe mennesker på sykehjem og institusjoner. Her møter du ti av våre hundeekvipasjer:

 

– Både Pepsi og jeg er glade i mennesker. Å glede andre mennesker gir påfyll i en ellers så hektisk hverdag. Beboerne på sykehjemmet tar oss veldig godt i mot og synes at Pepsi er helt skjønn, de nærmest lyser opp av begeistring. De sitter klar og venter på oss når vi kommer, og vi får ofte høre historier om beboernes hunder og hva de likte å gjøre.

 

 

– Det er artig og givende å gjøre en aktivitet sammen med hunden sin, som samtidig kan glede andre. Noen beboere er jo mer interessert i hund enn andre, og de er veldig glade når vi kommer. Spesielt er det én beboer jeg har i tankene, og det er en dame som er sengeliggende, uten særlig mye bevegelser og språk. Men når Taro får hoppe opp i sengen hennes, og hun får gi ham godbiter, lyser hun opp. Det uttrykket som kommer over henne og i hennes øyne er fantastisk fint å se!

 

 

– Jeg husker godt en dame på sykehjemmet som var sengeliggende og som hadde nesten ingen språk. Da jeg kom til henne med Miko den første gangen så våknet hun til og begynte å prøve å snakke. Siden den gang har hun kost med Miko i sengen sin og hun stråler hver gang Miko kommer. En gang så jeg en tåre trille ned langs kinnet hennes mens hun koste med ham.

 

 

– Som ekvipasje blir vi mottatt med smil, glede og stor interesse. Hver uke til avtalt tid sitter en ung beboer og venter nede i gangen og vinker med glede når hun ser oss komme. Utrolig rørende og givende. Vi besøker blant annet en avdeling hvor det bor demente, og vi tar med flere ut på tur. "Du har så fin hund, det er vel en Samojed?" kan de spørre, og fortsetter «vi skal vel ut å gå tur i dag også» før de reiser seg opp fra sofaen og gjør seg klar.

 

 

– Jeg opplever at beboerne blir glade og synes det er gøy at vi kommer på besøk. Det er stas å få besøk av hund, det merkes på beboerne som lyser opp. Hiba er flink til å gjenspeil denne gleden. Jeg husker spesielt en gang jeg og hunden var på besøk hos en mannlig beboer og vi hadde vært hos ham en stund. Vi takket etter hvert for oss og gikk videre, men mannen fulgte etter oss til neste besøk fordi han var så glad for at vi var der.

 

 

– Vi blir veldig godt mottatt og beboerne blir glade for å få ei firbeint jente på besøk! Jeg husker en gang vi kom på sykehjemmet, da det kom en beboer med rullestol som begynte å prate til Chira, og som kunne fortelle at om natten fikk hun besøk av en katt som kom ned fra taket. Men hun ville mye heller ha Chira som nattgjest, enn katten, fordi hun var mye triveligere!

 

 

– Når vi er på besøk vil beboerne knapt gi slipp på oss. En ung beboer forteller hver gang vi kommer at hun har gledet seg til vårt besøk hver dag i de 14 dagene som er gått siden vi var der sist. Ja, at hun gleder seg mer og mer ettersom neste besøk nærmer seg. Hun lyser alltid opp i et stort smil og klapper på plassen ved siden av seg i sofaen og sier: ”Jeg vil ha henne her”, og da kommer Gulldusk og legger seg tett inntil henne på sofaen og de nyter livet begge to.

 

 

– Beboerne viser tydelig at de har stor glede av å få besøk av min Vili. Jeg synes også at det er mye glede i få dele den opplevelsen med andre. Beboerne vi besøker er spesielt Alzheimer-pasienter. De husker ikke at vi har vært der tidligere, men Vili husker dem og blir veldig glad for å se dem igjen. Beboerne tar oss i mot med glede uansett. En av beboerne kan også å kommandere Vili til å sitte og ligge på finsk! Siden jeg kommer fra Finland er det også språket jeg bruker med Vili.

 

 

– Jeg har mye glede av hunden min, og vil gjerne dele den gleden med dersom har lite som skjer i hverdagen. Jeg har selv jobbet på sykehjem og vet at hverdagen kan være lang for beboerne. En av de første gangene vi var på besøk la Mira hodet i fanget på en beboer så blikkene deres møttes. Mira fikk kos og de hadde blikkontakt en lang stund. Jeg tror det var et magisk øyeblikk for begge to.

 

 

– Vi blir alltid tatt godt i mot med glede og åpne armer. Det jeg husker best er en av beboerne som sto å betraktet hunden, før han kom bort til oss og fortalte om hundens anatomi, så på tenner og tannkjøtt, ørestillingen og pelskvaliteten. Så fortalte han at han hadde drevet med hund selv, i mange, mange år, og savnet dette veldig. Han la seg til slutt ned på gulvet med hunden i fanget for å gi den kos.