Den syriske familien i stua si i Holmestrand Vis bildetekst
Foran fra venstre Ghonwa Alomar, flyktningguiden Åse Kristensen og Anwar Ldarsani. Bak Samer Abouchala og sønnene Raeed og Khaled.

– Etter at vi traff Åse ble alt enklere!

Sammen med flyktningguiden Åse Kristensen har vi vært så heldige å bli invitert hjem til en syrisk flyktningfamilie som kom til Norge i 2016.

I dag bor familien rett utenfor Holmestrand og er i ferd med å bli godt integrert i det norske samfunnet.

Det første som slår meg er at jeg får en veldig varm og hyggelig velkomst. Minstemann, Raeed, som er tre år kommer løpende mot meg og vil aller helst titte nærmere på kameraet mitt og vise meg TV'en. På bordet i stuen er det dekket opp med sjokolade, kjeks, nøtter, tørket frukt og en spennende dessertrett. Jeg får kruttsterk arabisk kaffe som smaker svakt av deilig kardemomme, litt uvanlig smak for meg, men den er god – veldig god. Det samme er desserten som er en slags vaniljekrem med sjokolade og kanskje noen nøtter. Utrolig god den også. Først og fremst er jeg her for å høre deres historie, ikke for å spise dessert, men jeg koser meg veldig på grunn av gjestfriheten de viser meg.

Flyktet fra gate til gate

– Forholdene ble bare vanskeligere og vanskeligere i Syria, forteller Ghonwa Alomar. Hun er en nær venn av familien jeg besøker, og syrisk flyktning hun også.
– Etter hvert som forholdene i Syria bare ble verre og verre fra 2011 og utover ble menneskene som bodde i de verst rammede områdene, og i de områdene hvor det var flest kamphandlinger, tvunget til å flykte. Til å begynne med flyktet vi kanskje bare fra gate til gate for å unngå konfliktene og kampene, men etter hvert måtte vi flytte, eller flykte, til helt nye steder og ofte fra by til by. Noen valgte også å flykte ut av landet for å komme seg unna, mange av dem flyktet til og med fra land til land. Totalt er det flere enn seks millioner som har flyktet fra landet vårt nå, forklarer hun ettertenksomt.

Kvoteflyktninger

Det var nettopp dette som skjedde med familien jeg besøker. Pappa Samer, mamma Anwar og sønnene Khaled (14) og lillebroren Raeed (3) flyktet først fra hjembyen Zabadani til hovedstaden Damaskus. Deretter flyktet de videre til nabolandet Libanon, før de kom til Norge en junidag i 2016:
– Vi er kvoteflyktninger og kom rett til Holmestrand fra Libanon, forteller Samer.
– Etter et par måneder begynte vi på voksenopplæring for å lære norsk. Det er viktig og sannsynligvis den aller viktigste nøkkelen for å få jobb, fortsetter han.
Tidligere var Samer trailersjåfør med kjøreoppdrag over store deler av Midt-Østen. Han kan godt tenke seg å kjøre bil igjen, men først trenger han mer språkopplæring og norsk sertifikat.
– Nå har jeg fått praksisplass i en bruktbutikk i Sande, og det er veldig bra, sier han.
– For der må jeg snakke norsk nesten hele tiden, og da lærer jeg fortere også, forklarer Samer.
Kona Anwar tar også språkopplæring og er, som mannen Samer, tilknyttet Voksenopplæringen i Sande.
Innimellom sliter jeg litt med å forstå hva de sier, men da er det Khaled på fjorten som er tolken min. Han snakker flytende norsk som en hvilken som helst annen 14-åring, og det er fascinerende å høre at han kan slå over fra arabisk til norsk helt uten videre. Det kan visst den tre år gamle broren hans også, selv om han naturlig nok fortsatt mangler litt ordforråd.

– Det er veldig meningsfullt for meg å bruke tid på dette og det er hyggelig å kunne være til hjelp, det er vel derfor jeg så gjerne fortsetter med det

Åse, flyktningguide

Møte med et nytt land

Når jeg spør hva som er vanskeligst i Norge får jeg et svar som overrasker meg litt. Det er kollektivtilbudet og hvordan det påvirker den praktiske organiseringen av dagliglivet. Familien må levere Raeed i barnehagen hver morgen før de reiser til voksenopplæringen, problemet er bare at barnehagen ligger langt unna og at det ikke går buss så tidlig. Derfor starter stort sett dagen med vekking i femtiden og en lang spasertur for en av foreldrene for å rekke alt.
– I starten slet vi med mange småting som vi ikke klarte å finne ut av på egenhånd. For eksempel hvis vi fikk et brev som var skrevet på norsk. Men etter at vi fikk kontakt med Åse, og visste at vi kunne ringe henne når vi lurte på noe, ble hele livet vårt mye enklere, sier Khaled. Åse valgte å bli flyktningguide etter flyktningkrisen vi opplevde i 2015:
– Jeg har jo vært med i Røde Kors i mer enn 60 år, og hadde litt erfaring fra den gangen vi fikk vietnamesiske båtflyktninger mens jeg bodde i Nittedal. Nå har jeg bodd 14 år i Holmestrand, og da flyktningkrisen kom fant jeg ut at jeg ville være med å hjelpe, forteller hun.

Møtes hver uke

Det er ingen tvil om at Åse nærmest har blitt en del av familien.
– Jeg treffer flere familier, og alle jeg treffer er veldig hyggelige. Derfor skulle jeg ønske at flere nordmenn fikk øynene opp for at flyktningene som kommer til Norge er en ressurs og at de ikke på noen måte er farlige selv om kanskje damene bruker en hijab, smiler Åse.
– Det er veldig meningsfullt for meg å bruke tid på dette og det er hyggelig å kunne være til hjelp, det er vel derfor jeg så gjerne fortsetter med det, sier Åse til slutt.