Historien til Røde Kors

Slagmarken ved Solferino (1859)

I 1859 var sveitseren Henry Dunant på forretningsreise i Italia og skulle møte Napolen den tredje. På veien passerte han slagmarkene ved Solferino, like ved landsbyen Castiglione. Der lå over 6.000 soldater døde og 40.000 sårede etter slaget som sto mellom de fransk-italienske koalisjonsstyrkene på den ene siden, og østerrikere på den andre.

Dunant ble rystet over det han så og viste hva et menneske kan utrette: han ble grepet, og grep inn. Han fikk med seg kvinnene fra Castiglione og organiserte pleie og stell for de sårede, uavhengig av hvilken side de tilhørte. Mottoet deres var "tutti fratelli", som betyr "vi er alle brødre" på italiensk.

Opprettelsen av Røde Kors

Etter opplevelsen ved Solferino skrev Dunant boken «Minner fra Solferino» (1862). Her fremmet han ideen om å opprette nøytrale hjelpeforeninger som kunne bistå sårede i krig. Han mente også at det måtte være mulig å få med stater på noen felles regler for å begrense lidelsene i krig. Dette ble grunnlaget for opprettelsen av Røde Kors (1863) og senere den første Genèvekonvensjonen (1864).

1863: Den første Røde Kors-komiteen

Henry Dunants venn, juristen Gustave Moynier, fattet interesse for «Minner fra Solferino» og idéene. I 1863 opprettet de en komité på fem personer i Sveits. Dette var den aller første Røde Kors-komiteen og begynnelsen på det som i dag er verdens største humanitære bevegelse.

1864: Den første Genèvekonvensjonen

Året etter, i 1864 inviterte komiteen til en diplomatisk konferanse der representanter for mange av Europas stater møttes. Hensikten var å komme fram til noen regler for beskyttelse av sårede soldater på slagmarken.

22.august signerte 12 nasjoner de 10 artiklene som da utgjorde den første Genèvekonvensjonen. Senere samme høst signerte ytterligere fire stater, inkludert Norge-Sverige. I dag er alle verdens land bundet av de fire Genèvekonvensjonene (1949). I tillegg har 160 land ratifisert de to tilleggsprotokollene fra 1977.

Røde Kors har et viktig mandat

Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) har fått et spesielt mandat i Genèvekonvensjonene til å hjelpe og beskytte mennesker som er ofre for væpnet konflikt. Dette mandatet gir ICRC både rettigheter og plikter. Som talsmann og vokter for internasjonal humanitær rett, må ICRC jobbe for å øke respekten for dette regelverket.

Reglene som gjelder for alle kriger

Røde Kors er alltid nøytrale

For å kunne utføre dette arbeidet er ICRC avhengig av å få kontakt med, og ha tillit og aksept hos, de stridende parter og de som har innflytelse over dem. Derfor kan ikke organisasjonen være assosiert med noe som helst politisk motiv eller mål. Røde Kors er alltid nøytral, uansett hvor vanskelig det kan være. Nøytraliteten er en forutsetning for å få tillit hos alle partene i konflikten, og gjennom det få tilgang til å hjelpe ofre på begge sider av konflikten.

I væpnede konflikter jobber ICRC innen en rekke områder:

• De fungerer som et nøytralt bindeledd mellom de stridende partene
• De yter medisinsk og humanitær hjelp
• De sprer kunnskap om internasjonal humanitær rett (IHR)
• De er i kontakt med de stridende partene for å minne dem om deres forpliktelser i henhold til IHR, og for å påvirke til at disse reglene overholdes
• De inspiserer fange- og interneringsleirer
• De sporer opp savnede mennesker og gjenforener familiemedlemmer som har kommet bort fra hverandre
• De formidler Røde Kors-beskjeder mellom familiemedlemmer

Les mer:

• Etableringen av Norges Røde Kors
• Røde Kors-prinisppene
• De hvite bussene