Fire ungdommer som holder rundt hverandre.

Det starter med deg og meg

De siste ukene har vi sett sterke reaksjoner og demonstrasjoner verden over som søker å belyse hvor utbredt og systematisk rasisme fortsatt er.

Samtidig som man ønsker å skape bevissthet rundt hvor forferdelig situasjonen faktisk er, så ønsker man i det store og det hele også å oppnå en endring.

Hashtaggen #BlackLivesMatter har den siste tiden tatt sosiale medier med storm. Når utsagnet «Black lives matter» blir møtt med «All lives matter» er det på tide at man tar et skritt tilbake og reflekterer litt. For mens man grunnleggende sett ønsker å fremme at alle liv har lik verdi, så viser den faktiske situasjonen verden over at dette fremdeles ikke er tilfellet i praksis. Ikke på noe som helst tidspunkt har det blitt sagt at «only black lives matter», men all lives can’t matter until black lives matter. Bakgrunnen for hele bevegelsen ligger i å bekjempe rasismen og forskjellsbehandlingen som til enhver tid foregår verden over. Vi har å gjøre med et globalt problem, men for å kunne oppnå endring må vi handle lokalt.

Rasisme og diskriminering er fenomener som i aller høyeste grad også eksisterer her i Norge. Vi kan se det direkte i form av hatefulle ytringer og mangel på aksept for at folk med mørk hudfarge kan være norske, men det kan også være mer skjult og indirekte i form av at man dømmer andre før man har sett eller møtt dem. Et eksempel kan være i jobbsøkerprosessen der selv navnet til en person vil kunne aktivere underliggende rasistiske holdninger og fordommer om personen bak søknaden. Personer med utenlandske navn kan oppleve at de får mindre respons og innkallelser til jobbintervjuer, mens folk med etnisk norske navn i større grad blir innkalt til intervju og vurdert til stillinger. Dette kan også skje til tross for at man i utgangspunktet er like godt kvalifisert til stillingen.

Rasismen er et faktum. Det skjer på butikken. Det skjer på jobb. Det skjer på skolen. Det skjer på gata. Det skjer på nettet. Ja, det skjer kanskje til og med i våre egne hjem. Rasismen blir ikke borte bare fordi du og jeg ikke liker den. Den blir bare borte ved at vi tar ansvar for å komme til bunns i våre egne holdninger og handlinger. En modningsprosess starter i det man innser hvor privilegerte man er som kan lære om rasisme, i stedet for å måtte erfare og oppleve den selv. Vi må stoppe opp og reflekterer over ting vi er vitnet til. Om det så er hjemme i eget hus, på skolen eller på gata. Vi må tørre å ta aktiv avstand fra rasisme og vi må tørre å si ifra på en tydelig måte når vi ser at andre blir utsatt for rasisme eller diskriminering.

Mange er kanskje overveldet og usikre på hvordan de kan bidra i den globale bevegelsen som finner sted.  Noen står opp og frem som enkeltpersoner, mens andre er med i organisasjoner og foreninger som aktivt jobber mot rasisme og diskriminering. Dette er ikke nødvendigvis like lett å gjøre for alle. Da må man huske på at det er minst like viktig å tørre å ta disse kampene hjemme eller i sin nære omgangskrets. Det kan være seg gjennom å si ifra til familiemedlemmer som kommer med rasistiske ytringer eller å ta tak i venner med negative holdninger som kanskje der og da virker harmløse.

Nå er det viktigere enn noen gang at vi står samlet i kampen mot rasisme og forskjellsbehandling. Nå er det viktigere enn noen gang at vi lytter til hverandre og prøver å forstå hvilke behov som faktisk ligger bak de sterke reaksjonene, demonstrasjonene og engasjementet som vises verden over. For noen kan det kanskje virke ubetydelig å ta disse små kampene, men når alle gjør sitt og jobber med sine nærmeste så vil summen av det hele kunne føre til store endringer i samfunnet. Det starter med deg og meg – sammen kan vi utgjøre en forskjell.