Et lysglimt på himmelen - historie fra Hiroshima 1945

Jeg, som leder for Røde Kors Ungdom har i sommer vært i Hiroshima sammen med ungdom fra 12 andre Røde Kors nasjonalforeninger. Vi har hørt om og sett de humanitære konsekvensene forårsaket av atomvåpenangrepet for 74 år siden. Her er en av historiene vi ble fortalt:

Takeshima Naoe er 17 år og går andre året på sykepleierstudiet ved Røde Kors sykehuset i Hiroshima. Hun er en dedikert student som jobber hardt med studiene. Sammen med de andre sykepleierstudentene studerer, jobber, og bor hun på skolen hun går på. Der deler hun rom med 7 andre studenter og de har blitt svært knyttet til hverandre i løpet av den tiden de har studert sammen. Hver morgen står de opp rundt kl. 07:00 og gjør seg klare for en ny skoledag. Denne morgenen er ikke noe annerledes. De 8 studievenninnene er på rommet sitt og prater i vei om stort og smått. Klokken er 08:15 6. august 1945.

Plutselig gjennom vinduet ser Takeshima og de andre et blendende lysglimt på himmelen. Én av jentene roper ¨brannbomber! ¨ og Takeshima og de andre kaster seg ned på gulvet mens de dekker ører og øyne. Så blir alt brennende varmt. Det er det siste Takeshima husker før alt blir svart. Takeshima kommer sakte til bevisstheten igjen og våkner til lyden av skrik av smerte og rop om hjelp fra klassekameratene. Selv har Takeshima intense smerter i det ene benet som sitter fast under en bjelke som har rast ned på henne. Hun klarer ikke å bevege seg og roper desperat etter hjelp. En soldat som har vært innlagt på sykehuset kommer og hjelper henne. I det han får bjelken av benet hennes ser hun at benet er helt lilla og hun klarer ikke å gå på benet. Smertene er så intense at hun må få hjelp av soldaten til å komme seg ut av bygningen. I det de går ut av det som en gang var soveværelse løfter Takeshima blikket for første gang etter eksplosjonen og ser rundt seg. På gulvet ligger livløse kropper, noen med store brennmerker, andre dekket i blod og sot fra den brente bygningen.

Utenfor bygget har en gruppe med overlevende studenter samlet seg. Når Takeshima kommer seg ut på plassen ser hun en av lærere som allerede har begynt å organisere en mottaksplass for de sårede. Til tross for sitt skadde ben ønsker Takeshima å hjelpe til og hun gjør klart en mottaksplass utenfor hovedinngangen til sykehuset. Køen med mennesker som trenger hjelp blir raskt lang. Fra alle kanter kommer sårede barn, voksne og eldre gående med skader Takeshima aldri har sett eller lest om i lærebøkene. Flere har glasskår i ansiktet fra vinduer som har eksplodert, men de fleste kommer løpende med hud hengende fra kroppen. De skriker om intens varme og smerte, og ber desperat om å få vann. Takeshima setter i gang å hjelpe så godt hun kan med det lille av utstyr som ikke har blitt ødelagt. På ett sekund har byen Hiroshima blitt til aske og dens befolkning på randen av utryddelse.        

For første gang i verdens historie ble en atombombe brukt i krigføring. Den ble sluppet over den japanske byen Hiroshima kl. 08:15 6. august 1945. Atombomben detonerte omtrent 600 meter over bakken og  i løpet av ett sekund hadde bomben skapt en ildkule med en diameter på 280 meter. Atombomben skapte en ildkule på over en million grader celsius og overflatetemperaturen i Hiroshima kom opp i 4 000 tusen grader. Titalls tusener døde momentant, deriblant barn. Innen desember 1945 hadde over 140 000 mennesker dødd som følge av atombomben. Selv den dag i dag behandles pasienter ved Røde Kors sykehuset i Hiroshima for skader de ble påført 6. august 1945. Når en atombombe blir brukt angriper den på tre nivåer. Først er det de fatale konsekvensene ved selve bomben. Deretter er det et vedvarende angrep gjennom livet til de påvirket gjennom brannskader, kreft og andre smertefulle følger. Tilslutt angriper atomvåpen ved selve døden via radioaktivitet. Atomvåpen er et inhumant våpen som er skapt for å forårsake maksimal ødeleggelse. Hvorfor lever vi i 2019 med en sånn katastrofal trussel?    

Atomvåpen er det mest skremmende og ødeleggende våpenet som mennesket noen gang har oppfunnet. Røde Kors bevegelsen har helt siden atombombeangrepene i Hiroshima og i Nagasaki jobbet for en atomvåpenfriverden. Bruk av atomvåpen strider mot internasjonal humanitær rett, særlig på grunnlag av at atomvåpen ikke skiller mellom militær og sivile, samt dens ødeleggende kraft. Bruk av atomvåpen vil få katastrofale humanitære konsekvenser som vil vedvare i flere tiår. Og ved et atomvåpenangrep vil ingen organisasjon i verden, selv ikke Røde Kors, kunne bistå godt nok og gi den humanitære hjelpen folket behøver. Til tross for dette er atomvåpen fortsatt en trussel vi må leve med. I dag har 9 land atomvåpen, deriblant NATO-land. Og land som Sør-Korea, Australia, og til og med Japan, er med i en atomvåpenallianse og går under USAs atomvåpenparaply. Selv om ikkespredningsavtalen fra 1970 har bidratt til nedrustning gjennom de siste tiår, eksisterer det fortsatt et stort antall atomvåpen i verden. Så lenge atomvåpen er lovlig og eksisterer, vil det være en risiko for at de tas i bruk. Da FNs generalforsamling i 2017 vedtok å forby atomvåpen, valgte Norge å unnlate å stemme, til tross for at den norske stat i utgangspunktet var en pådriver for det humanitære initiativet som kulminerte i forbudet. Norges medlemskap i NATO ble brukt som et argument mot norsk signering av avtalen. Men Norge kan kombinere NATO-medlemskap og atomvåpenforbudet da dette er et spørsmål om humanitet. Hvordan kan vi som fredsnasjon ikke gå i front å signere og ratifisere det internasjonale forbudet mot atomvåpen?  Den norske stat må tar en lederrolle for nedrustning av kjernefysisk våpen og jobbe for å skape oppslutning og etterlevelse av forbudet internasjonalt. En atomfri verden er en tryggere verden for oss alle.

Når atombomben ble sluppet over Hiroshima 6. august 1945 døde 51 ansatte ved Røde Kors sykehuset momentant. De som mirakuløst overlevde satte umiddelbart i gang med å hjelpe de sårende som kom løpende til sykehuset. Hjelpearbeidet utenfor og på sykehuset fortsatte i over 20 dager. 792 hjelpearbeidere jobbet døgnet rundt på sykehuset for å pleie de sårede. I løpet av de 20 dagene behandlet de til sammen over 31 000 pasienter. Takeshima og de andre ved sykehuset viste omsorg, humanitet og mot når en utenkelig katastrofe inntraff. Når vi hører historiene til de som opplevde atombombeangrepet, slik som sykepleierstudenten Takeshima, er det uvirkelig å skulle forstå hvorfor vi fortsatt lever i en verden med atomvåpen. Sammen må vi dele denne historien videre og være en tydelig stemme for humanitet og medmenneskelighet. For ondskapen skal ikke gjentas.