Psykt Ensom
Det å få på plass en plan for å bedre unges psykiske helse under gjenåpningen av samfunnet, haster.
Høsten 2020. Det å få sove om nettene, har blitt vanskelig. Å finne motivasjonen til å stå opp om morgenen, og bli med i Teams-møtene kl. 08, kl. 10 og kl. 12, er nærmest umulig. Dagene består av å få navnet sitt ropt opp, og å prøve å følge med i en kjedelig digital presentasjon. Å sitte i et digitalt grupperom med svarte skjermer og avslåtte mikrofoner. Å finne motivasjonen til å fortsette i en slik kald hverdag, uten å kunne møte andre mennesker. Uten å kunne gjøre det man ønsker, det som gir en noe tilbake. Det går ikke i lengden.
Jeg er én av 82% av unge jenter i Norge som føler meg ensom nå for tiden. Jeg har som de fleste andre tatt ansvar, og gjort min del av dugnaden for å slå ned på og få kontroll på smitten i Norge. Hovedprioriteten vår som samfunn har vært å verne rundt de aller mest sårbare gruppene. Vi unge har vært flinke, og har stått på for å følge myndighetenes råd under pandemien. Men prislappen på denne dugnaden har vært stor, og for vår vei videre så er det ingen som har en plan.
For oss som har opplevd å stå på utsiden av enhver kohort, og kjent på hvor vondt det gjør å ikke bli valgt. For oss som allerede ikke var i de riktigere gruppechattene. For oss som må se på at alle andre tilsynelatende har det helt greit. For oss som ikke lenger har noen å møte, når skolene stenger ned. For oss som plutselig sliter med å finne de lyspunktene som ellers er der, eller som ikke finner noe vi kan se frem til i den nye hverdagen vår. For oss som mister muligheten til å drive med fritidsaktiviteten som betyr mest for oss, og mister påfyllet og livsgnisten det gir. For oss som sliter med å tilpasse oss, når vi konstant hopper frem og tilbake mellom de tunge restriksjonene, og hva den nye normalen har vært.
For oss, så har kostnaden av denne dugnaden vært dyrere enn vi har råd til. Når vi først er tilbake på skolebenken etter et par uker med hjemmeskole i sengen, så har det vært vanskelig å bare fortsette slik som før. Alle prøver vi skulle tatt mens samfunnet var stengt ned var borte, kommer plutselig samtidig. Ensomheten og isolasjonen som biter i deg når du sitter hjemme alene, forsvinner ikke like enkelt som den kommer. Spesielt ikke når de få lavterskeltilbudene som finnes for ungdom, ikke lenger er tilgjengelige. Når lunsjen plutselig spises alene, fordi vi er nødt til å sitte i klasserommet. Når de 2,5 helsesykepleierne som skolen deler på, plutselig er omplassert for å drive med smittesporing. Når køen for psykolog har blitt enda lengre enn før. For oss som trenger litt ekstra hjelp, så har myndighetene verken lagt en plan, eller tatt ansvar for hva som skal skje videre. Det begynner å haste med en slik plan.
Vi er nå den mest sårbare gruppen. Jeg, som veldig mange andre ungdommer, føler meg glemt. Vi både fortjener, og trenger hjelp til å komme oss videre etter en svært tung og vanskelig periode. Nedstengingene har skapt store følger for vår psykiske helse, og det lille av hjelpetilbud som allerede har vært vanskelig å finne, er det plutselig enda flere som konkurrerer om. Vi vet alle at gjenåpningen av samfunnet kommer til å bli krevende, og jeg er bekymret over hva som vil skje hvis myndighetene ikke begynner å ta oss unge på alvor. Hvis ikke noe gjøres nå, får vi ikke med oss alle.
Under Arendalsuka 2021 lanserer Røde Kors rapporten Psykt ensom – om ensomhet blant barn og unge, en rapport som viser en økende ensomhet blant barn og unge i Norge under korona-pandemien. I rapporten kan du lese om Røde Kors sine anbefalinger til regjeringen i forbindelse med gjenåpningen av samfunnet, med konkrete tiltak for barn og unge.
Les rapporten: Røde Kors Psykt ensom rapport 2021