Areej (7) får ny protese
Areej al-Bukhaiti (7) ble påkjørt og måtte amputere foten. I dag får hun endelig protesen hun har ventet på.
Tekst og foto: Maria Korkunc
Areej al-Bukhaiti (7) hinker sakte inn på rehabiliteringssenteret i Jemens hovedstad Sanaa. Hun støtter seg på sine brungule krykker. Øynene er fiksert på bakken, hun må passe på at hun ikke trår feil.
Storebror Muhannad (12), lillesøster Hajer (6) og far Muhsin står klare til å hjelpe henne dersom hun blir sliten eller trenger en pause.
«Det er alltid godt å se at den hjelpen Røde Kors gir, kan utgjøre en forskjell.»
Måtte slutte på skolen
Areej har på seg en turkis-rosa joggedress og én brun sko. Det venstre buksebeinet flagrer når hun beveger seg, under er det fysiske minnet om det som skjedde for ganske nøyaktig et halvt år siden.
– Hun og søsteren ble påkjørt på vei til skolen i desember i fjor, forklarer pappa Muhsin.
– Hajer slapp unna med lettere skader, men Areej måtte amputere det venstre beinet sitt, sier han stille.
I mellomtiden er det som om livet har stått litt på vent. Areej sluttet å gå på skolen etter ulykken, og hun er helt avhengig av familien sin for å komme seg rundt. Frem til i dag.
Smilet avslører alt
– Wow! Den er kjempefin, utbryter Røde Kors-fysioterapeut Hege Johanne Magnussen, i det hun ser Areejs splitter nye benprotese.
Den ser nesten ut som et ekte ben, og på foten er det en brun sko, helt lik den hun har på høyre fot. Areej smiler blygt. Hun er en sjenert liten jente, og sier ingenting, med unntak av svak hvisking i pappa Muhsins øre.
Kroppsspråket hennes avslører derimot hvor stort det er å endelig få et nytt ben, en ny fremtid.
– Se hvordan hun smiler, utbryter ortopedtekniker Ebrahim Al Awaj, som viser Areej hvordan hun skal ta på seg protesen.
– Du skulle sett henne da hun kom for noen måneder siden, hun var helt ute av seg. Nå har hun det så mye bedre. Se hvordan hun smiler, utbryter han igjen.
– Det føles fantastisk
Hege setter seg ned på kne for å lære Areej å gå. Det gjenstår fortsatt masse trening før hun kan gå tilnærmet normalt, men det skal ikke stå på motivasjonen – Areej skal lære seg å gå skikkelig, slik at hun kan begynne på skolen igjen.
– Jeg er så lykkelig at det er vanskelig å beskrive følelsene mine. Det føles fantastisk å se datteren min gå igjen. Hun har vært så lei seg for at hun ikke har kunnet leke med de andre barna. Jeg håper det blir bedre nå, sier en tydelig stolt og smårørt far.
Kan fortsette på skolen
Den ene foten foran den andre. Hege passer på at Areej ikke mister balansen, og hjelper henne å føre ett og ett bein fremover.
– Det å komme hit, få en protese, lære seg å gå igjen, det betyr at hun kan klare seg selv. Areej kan fortsette på skolen og kan leve et mer selvstendig liv enn hvis dette tilbudet ikke hadde eksistert, forteller Hege, som er ansvarlig for driften av rehabiliteringssenteret i Sanaa, ett av seks Røde Kors-støttede rehabiliteringssentre i Jemen.
– Utfordrende jobb
– Det er alltid godt å se at den hjelpen Røde Kors gir, kan utgjøre en forskjell. Samtidig er det utfordrende å jobbe her, fordi helsesystemet er på randen av kollaps, sier Hege.
Etter over to år med krig fungerer under halvparten av helsetilbudet i Jemen. Matmangel og en koleraepidemi legger ytterligere beslag på det lille helsetilbudet som er å finne.
Og finner man tilbud, så mangler de alt – helsepersonell, medisiner, medisinsk utstyr. Nettopp derfor er Areej og de andre pasientene på rehabiliteringssenteret heldige – det er ikke plass til dem i det vanlige helsetilbudet.
- Hun blir lykkelig av å gå på skolen
– Vi hjelper mennesker med funksjonsnedsettelser, som ikke er prioritert i det vanlige helsesystemet. Med den pågående konflikten har de det enda vanskeligere enn før, forteller Hege, som er norsk og har jobbet i Jemen i åtte måneder.
For Areej er dette en gledens dag. Livet som det var er innen rekkevidde. Snart kan hun løpe rundt med de andre barna igjen. Gå på skolen. Bli lærer, som hun alltid har drømt om. Faren har også drømmer for sin lille datter.
– Jeg drømmer om at Areej skal fullføre skolen, det er ikke selvsagt for kvinner i vårt samfunn. Hun blir lykkelig av å gå på skolen, så jeg skal sende henne dit så lenge jeg kan.