Hvordan ble Genèvekonvensjonene til?

Da den sveitsiske forretningsmannen Henry Dunant i 1859 passerte byen Solferino i Italia etter et stort slag, ble han sjokkert over mangelen på legehjelp til de sårede soldatene. Han organiserte lokalbefolkningen for å gi de syke og sårede nødhjelp og hjelpe dem med å kontakte familiemedlemmer. De organiserte pleie og stell for de sårede, uavhengig av hvilken side de tilhørte. Mottoet deres var «vi er alle brødre», eller «tutti fratelli» på italiensk.

Etterpå skrev han boken «Et minne om Solferino», hvor han delte sine opplevelser fra slagmarken og tok til orde for å etablere hjelpeorganisasjoner i krig.

Dunant foreslo at det i hvert land skulle være en permanent nødhjelpsorganisasjon i krig, og det skulle være internasjonale regler for hvordan syke og sårede soldater skal beskyttes.

Henry Dunants venn, juristen Gustave Moynier, fattet interesse for boken og idéene. Sammen med fem andre dannet de den første Røde Kors-komiteen i 1863, som senere er blitt verdens største humanitære bevegelse. Grunnleggerne av Røde Kors så for seg at selv i krigens kaos og lidelser kunne noen felles regler bidra til et minimum av humanitet.  I 1864 inviterte Sveits, på vegne av komiteen, til en diplomatisk konferanse der representanter for mange av Europas stater møttes. Hensikten med konferansen var å komme fram til noen regler for beskyttelse av sårede soldater på slagmarken.

• 22. august 1864 signerte 12 nasjoner de 10 artiklene som da utgjorde den første Genèvekonvensjonen. Dette var et viktig skritt i arbeidet for å regulere hva som er lov i krig. Ytterligere fire stater, inkludert Norge-Sverige, signerte konvensjonen samme høst.

Alle verdens land er bundet av dagens versjon av Genèvekonvensjonene (1949), og rundt 170 land har også ratifisert de to tilleggsprotokollene (1977).