Kronikk: Når vi snakker om mennesker i nød
Når tusenvis av mennesker rammes av humanitære kriser, er det lett at de blir omgjort til en ansiktsløs menneskemengde vi verken evner eller ønsker å bry oss med.
Tre gutter i 9-10-årsalderen nærmet seg forsiktig gruppen med Røde Kors-personell. Vi var i al-Hol-leiren i Syria, der det nå oppholder seg om lag 70.000 mennesker på et område som ikke er beregnet for mer enn en brøkdel av dem. I all hovedsak er de barn og kvinner. Mange sliter med sykdommer, skader og mangel på mat og vann.
Den ene av guttene henvendte seg til oss, høflig og lavmælt. Han fortalte at de alle tre var foreldreløse. Foreldrene var blitt drept i et angrep i Baghuz. De lurte på om vi visste om det snart ville komme noen og hente dem ut av leiren? Da ingen kunne gi dem sikre svar, takket de for seg og gikk videre.
De fleste er barn
Tilbake i Norge raste debatten om menneskene i al-Hol-leiren. Et fåtall av dem har norsk tilknytning. Om vi skal dømme etter intensiteten som har preget omtalen av dem, skulle vi kanskje tro det var snakk om flere tusen, eller i alle fall flere hundre, eller i det minste flere titall.
Sannheten er at det per nå er kjent at det sitter færre enn 20, trolig ikke flere enn 10, norske statsborgere i denne leiren. De aller fleste av dem er barn. Flere ganger har det slått meg at dette er mennesker som ikke blir omtalt i det offentlige ordskiftet slik mennesker bør.
Norsk 4-åring
Tanken på de tre guttene, og alle andre barn jeg møtte i leiren da jeg var der i sommer, dukker ofte opp. Tre gutter uten foreldre, med svært usikre framtidsutsikter. Kontrasten mellom hvordan de i virkeligheten er, og hvordan de som gruppe blir omtalt i debatten om al-Hol, er enorm.
Her hjemme har det siden mai vært kjent at en fire år gammel norsk gutt, med en svært alvorlig diagnose, lever under særdeles vanskelige forhold i den samme leiren. Tidligere i år er fem foreldreløse barn hentet til Norge.
Kampen for å få dem hjem
Røde Kors kjemper for at norske myndigheter skal ta en aktiv rolle og legge til rette for at de norske borgerne som er i leiren kan få komme hjem. Kampen for å få dem hjem, handler om det grunnleggende, humanitære utgangspunktet at mennesker som ikke er, eller ikke lenger er, del av en konflikt, skal behandles som – nettopp – mennesker. Med rettigheter som deg og meg. Ikke som «IS-barn» eller «IS-kvinner». Slike merkelapper bidrar til at det blir så uendelig lett å ta avstand, uendelig lett å unndra seg ansvar. Vel hjemme vil både barn og mødre kunne få nødvendig støtte og hjelp i kompetente norske lokalmiljøer. De som mistenkes for terrorhandlinger, kan straffeforfølges i et solid, norsk rettssystem.
Når det blir lett å si nei
2019 har vært preget av store, humanitære utfordringer. Det ser ikke lysere ut for 2020. Sivile rammes av krig og konflikt i et urovekkende omfang, og på toppen av allerede eksisterende utfordringer, kommer klimaendringene. Økt forekomst av tørke, flom, naturkatastrofer og utrygge leveforhold bidrar til at konflikter varer lengre og at humanitære utfordringer blir større. Det betyr at flere mennesker vil trenge hjelp av oss som kan hjelpe.
Det er mye enklere å si nei til mennesker vi verken kjenner eller forstår. Slik er det med menneskemengdene som søker mot nord på det søramerikanske kontinentet, slik er det med klimaflyktninger fra stillehavsøyene eller Afrikas horn og slik er det med dem som risikerer livet i utrygge farkoster over Middelhavet. Ofte er det vel slik, at når vi blir kjent med mennesker og forstår deres historie, så blir det også vanskeligere å demonisere dem. Det er derfor en viktig, humanitær oppgave å fortelle om de menneskene som rammes, hvem de er og hvor de kommer fra.
Tilfeldighetenes spill
Selvsagt har mennesker ulike kulturer, trosoppfatninger og tradisjoner, men menneskelige behov er stort sett universelle. Mennesker trenger mat og nærhet, vi trenger å bli sett og vi trenger å gjøre noe som gir oss mening. Mennesker er ikke tall i en kolonne eller skjult bak en merkelapp. Mennesker er barn, kvinner, menn, eldre. Mennesker har følelser, ønsker, drømmer, frykt. Mennesker bærer på en historie. Noen mennesker blir tilfeldigvis født i et av verdens rikeste land. Andre mennesker blir tilfeldigvis født midt i krig eller fattigdom.
Denne kronikken ble først publisert i Bistandsaktuelt 18.12.2019